Gå til innhold

Innlegg tagget ‘Sør-Korea’

Ennå står det til liv i Sør-Korea

Mye har skjedd hos oss i Korea siden sist blogginnlegg! Så hva skal man velge å skrive om, og hva skal man ikke ta med? Jeg kunne skrevet om venninnebesøk fra Norge, om internasjonal dag på skolen, om 17. mai-tog på Huyndae beach eller om 14-fjelltopper-på-8-dager-prosjektet. Jeg kunne skrevet om reisene våre i Korea, eller om turene til Japan og Kina. Ikke minst kunne jeg skrevet mangt og meget om at det koreanske eventyret vårt har blitt avsluttet. Men det velger jeg å ikke gjøre. Isteden vil jeg skrive om dagliglivet som det utspiller seg her hos oss akkurat nå, drøye to uker før avreise.

For her er sommeren kommet! Vi har hatt over 25 grader et par uker, og dermed har Fruen starta strandsesongen. Men det å ligge i ro i horisontalen over lenger tid er ikke så lett for enkelte… Trives jo best med litt action, så da ble «Prosjekt Strandrydding» satt i gang. Strendene her i Korea er så inn i hampen forsøpla at det er helt avskyelig. Så første stranddag tok jeg med meg søppelsekker og rydda litt rundt der jeg satt. Og det hjalp veldig. Neste dag hadde jeg med en venninne, og da hjalp det ennå mer. Dessuten fikk vi tommel opp fra koreanske forbipasserende og til og med en kafévert som kom med «beach clean up thank you-coffee» til oss. Så tenkte jeg at om alle nordmenn her nede plukket én pose hver gang de var på stranda så kom det virkelig til å gjøre en forskjell, samtidig som at vi ville få litt cred hos koreanerne. Og siden vi skandinavere på øya har en gruppe på Facebook, posta jeg like godt en oppfordring til alle – med følgende bilde:

StrandryddingsoppfordringResponsen var overveldende; mange ville være med, og ideen ble svært godt mottatt. Men det er snakk om så store søppelmengder at det er helt sykt! I tillegg er det skjelloppdrettsanlegg langs hele kysten, og de bruker isopor-«dobber» som sliter seg og havner på strendene… i MENGDER! Men en dag kom en bil og tok med seg haugene av isopor vi hadde samla:

image

Men søppelrydding er til tider ganske ufyselig… Her er min (veldig brune) venninne midt i en mildt sagt ekkel plukkingsfase:

imageOg jammen kan strandlivet by på overraskelser også! En dag kom det rullende inn noe jeg trodde var en delfin, men som viste seg å være en «ryggfinneløs nise». Død, altså. Fruen ble nokså ellevill, og fór avgårde etter hjelp… og ettersom jeg har blitt en mester i kroppspråk, var det null problem å mime at det lå en død delfin og skvalpet i strandkanten. Mennene kom – jeg ble beordret uti for å dra den på land (!) – og så bar de den opp på en lasteplan og føyk avgårde. Mistenker at nise-sushi står på menyen i lang tid fremover…

Nisedød

Og sånn går no’ dagan… Slutten på Korea-livet nærmer seg styggfort, og det gjelder å nyyyyyte tiden vi har igjen. Det er ikke vanskelig på dager hvor man har det sånn:

Korea er et dyrt land!

Prisnivået i Korea er skrekkelig høyt – til og med i forhold til norske priser. Akkurat det blir mange nordmenn overrasket av  – man tror gjerne Sør-Korea har prisnivå à la Kina – men sånn er absolutt ikke! Nå er den norske krona lav også, så det gjør ikke ting billigere for oss nordmenn. Klær, sko, møbler og «ting» er minst like dyrt her som i Norge. For ikke å snakke om maten! Mat er svindyrt her, både kjøtt, fisk, frukt, brød og vanlige hyllevarer. Vi har nettopp hatt helligdager her, kinesisk nyttår (Lunar), og da selger de gavepakninger med alt fra hermetikk via shampo til ginseng-røtter og frukt… til avsindige priser! Et par skrekkeksempler på gavepakker med frukt kommer her: 13 appelsiner for 61000 won (430 kr) eller hva med 9 digre gavepakka epler til den nette sum av 700 kroner!! Dette er spesielt pga at koreanerne gir hverandre gave-esker i høytidene, men det må da finnes grenser!

I dag var jeg i den store butikken Home Plus, hvor de fleste på øya gjør storhandelen. Det heter kan sammenlignes med et svært Obs stormarked, og her selges mat, husholdningsvarer, litt klær, osv….

Home PlusDe har et stort vareutvalg med både koreanskprodusert og importert mat, ferskvaredisker med kjøtt og sjømat, delikatesseavdeling med ferdigretter, bakeri, osv.

I dag skrev jeg ned noen priser på hva ting faktisk kosta, og det er ikke lite – hold fast:

1 avocado: 3990 won = 28 kr
8 bananer: 4500 won = 32 kr
1 hel ananas: 4500 won =  32 kr
Druer (steinfrie) , 900 gram: 7500 won = 53 kr
2,3 l melk: 5900 won = 42 kr
1 l juice (eple, appelsin, drue): 3000 won = 21 kr
1 bittelite, ferskt grovbrød: 6000 won = 42 kr
1 kurv m/18 (store) jordbær (høysesong): 8000 won = 56 kr
1 veldig liten broccoli: 1980 won = 14 kr
1 paprika (stor): 1980 won = 14 kr
1 pakke tørr pasta, 500 gr: 4000 won = 28 kr
Poteter, koreanske uvaskede, løsvekt per kilo: 5200 won = 37 kr
Kjøttdeig av koreansk ku (150 gr): 8980 won = 63 kr. Per kg blir det 59866 won = 420 kr
Koreansk biff i bittesmå biter (wok-kjøtt), per kilo: 69800 won = 468 kr
Svinekotletter u/bein per kilo: 24500 won = 172 kr
Suppekjøtt (tror jeg) av koreansk storfe, per kg: 29000 won = 203 kr
1 ferdiggrilla liten kylling på tilbud: 6900 won = 49 kr
4 ferske (?) døde, små softshell krabber: 9800 won = 69 kr
1 fersk (?) makrell fisk (hel, ikke sløyet): 3000 won = 21 kr
1 fersk (?) makrell (hel, sløyet): 5900 won = 42 kr
1 kubbelys m/lukt (finnes ikke stearinlys uten lukt): 9900 won = 70 kr
12 telys m/lukt: 5900 won = 42 kr

Og dette er ikke en dyr butikk kun for «innvandrere»! Det er her koreanerne også handler. Prisnivået er cirka det samme på gatemarkeder og i andre butikker. Det er helt vilt! Av og til har de tilbud på enkelte varer, eller «ta to betal for en» (her kalt 1+1), men ofte er da prisen på den ene varen skrudd litt opp… så uansett er det dyrt, ja!

Jeg har funnet et Farmers Market i storbyen Busan, hvor jeg handler billigere frukt og grønt. Men der selges varene i store kvantum – dessuten tar det halvannen time å kjøre hver vei… I Busan finnes i tillegg et amerikansk handlesenter kalt Costco, som selger rimeligere mat i store kvanta.

Men – det finnes noen ting som er billigere i Korea enn i Norge. Herved kommer oversikten:

Ting Som er Billigere i Korea enn i Norge:

taxi, hårklipp, sokker, friske blomster, koreansk lunch, kinakål (i sesong), hvitløk, øl, sigaretter, biler og motorsykler. Tror det er stort sett alt.

Fremdeles noen som tør å klage over norske priser??

Jentetur til Seoul

I desember åpna verdens største IKEA i Seoul, og etter den tid har det rykka i handlefoten til Fruen. Siden det «bare» er 400 km fra der vi bor, så heiv damene seg i bil på en aldri så liten jentetur. Damene, det er Fruen sammen med venninne Randi som er på Koreabesøk. Vi ville jo se litt av Seoul når vi først var der oppe, så vi la inn to netter og store sightseeingplaner. Seoul er en diger by med nesten 10 millioner inbyggere! Den har et veinett som går på kryss og tvers med ørten felt i hver retning og lyskryss og køer og avkjørsler og gubbedre meg vel så mye trafikk! Men jammen fant vi fram til alt vi skulle. Og det var ikke lite…

Første kvelden, etter å ha parkert bilen og sjekka inn på motellet, tok vi gondolbane opp til Seoul N Tower. Koreanerne liker lys i mange farger, og når tårnet var opplyst var det et flott skue. Fra toppen fikk vi virkelig sett hvor stor denne byen er; det var lys så langt øye kunne se i alle retninger. Wow! – og så tenkte jeg at herrefred, i denne byen kjører jeg altså bil!! Tårnet er også kjent for sine «locks of love» som er tusenvis av hengelåser som kjærestepar har hengt opp – og jammen var det mange av dem. Hun må gjøre det skarpt, dama i hengelås-salgsboden!

Randi i Seoul N Tower

Etter tårnturen var vi så kalde at vi kom oss inn på nærmeste restaurant og fikk varmen i oss ved å spise «Bibimpap». Nei, det er ikke et tulle-ord; det heter Bibimpap, og består av flere grønnsaker og ris og sånn! Randi må jo få smakt noe koreansk når hun først har reist så langt…

Bibimpap

Dagen etter freste vi rundt fra den ene kjekke tingen til den andre. Vi fikk fikk med oss kunst- og håndtverksstrøket Insa-dong, som var en veldig kjekk plass hvor vi klarte å bruke noen kroner, neida, haha vi brukte selvfølgelig won, hihi. Og så fikk vi med oss flere kunstutstillinger. Vi var innom et digert palass – det var visst veldig kjent og flott og hadde mange gamle bygninger:

image

Vi ante ingenting om hva dette var, så det var kjapt gjort – men utenfor ramla vi oppi en spektakulær oppvisning med utkledde menn (sikkert i krigsuniformer) med trommer og brøling og marsjering – uten at vi forsto et kvidder, til tross for at alt som ble sagt ble oversatt til en slags engelsk. Flott å se på, og veldig fremmed og rart for oss!

Vi spiste mer koreansk mat, og det er jo nesten en utav-dæ-sjæl-opplevelse å spise på sånne typisk koreanske plasser, for spisevanene er så utrolig forskjellige fra det vi er vant med, at vi må passe oss for ikke å stirre eller gjøre grimaser. Koreanerne smatter og slurper og tygger med åpen munn og mater hverandre (jadda – helt normalt!) og alle spiser med pinner, og alle deler all mat. Det er ikke vanlig å ha hver sin tallerk her; alle spiser av alle fat og boller – og man gnafser og slurper og rører rundt med pinnene i alle rettene hele tiden. Smatt og tygg og smatt og tjohei hvor det går… Vi hadde en nudel-suppe med sjømat, og den var faktisk veldig god! Den krevde konsentrasjon og fingernemhet, for bestikket var skje og sykt glatte spisepinner (av stål!). Men det gikk:

Noodle soup

Været var kaldt, rett over frysepunktet med iskald vind, så vi måtte støtt innom steder for å spise eller drikke noe. Et sted vi gikk inn for en kaffe, men stedet viste seg å være restaurant, så vi ble skysset ned i kjelleren siden vi ikke skulle spise. Der var det rett og slett en hekle-kafé. Herrefred, så mye rart vi dumper borti… Og på denne caféen jobba det bare menn. Middelaldrende menn som egentlig ligna på taxisjøfører, og slett ikke kaféverter omgitt av nøster og hekletøy…

Siste dagen var avsatt til handling på IKEA og jammen fant vi, dvs GPS-dama, fram hit også:

Det var en lykkelig Frue som endelig kunne sette sine ben inn i verdens største IKEA-butikk:

IKEA

Og stort var det sørenmeg! Det var knalldigert! Og så mange folk – du milde alpakka for mennesker… Her må jo omsettes for millionvis hver eneste dag. Og det viste forsåvidt i hyllene også; det var utsolgt for mange varer. Men vi klarte da å fylle opp et par traller 🙂 Vi spiste i restauranten også. Der hadde de den samme maten som vi er vant til, bare at det i tillegg var kimchi i små plastbeger, samt spisepinner (i tillegg til kniv og gaffel). Igjen så vi at koreansk måte å spise på ikke er helt som vi er vant med; et par som satt like ved oss hadde kjøpt veldig mange retter, og så spiste begge to alt på en gang – altså en kjøttbolle i fløtesaus, så litt ostekake, så litt potetstappe (ja, med pinner…) litt laks, litt pasta i tomatsaus – jadda, det går så godt så…

Så egentlig var Ikea i Korea sånn som vi er vant til, bare mye mye større med og skrekkelig mange flere folk:

Da vi endelig kom hjem etter en lang kjøretur, ble Mr. Barka SÅ glad da han så at bilen var full av flatpakker! Nå har vi noe å gjøre på de nærmeste dagene – JIPPI, sa han 😉

Fint start på 2015

Etter en lang, mørk, våt, norsk julferie er vi tilbake i Korea for nok et år. Her Har vi sol! Åh, for en glede 🙂 Sol og blå himmel, men kaldt, ja. Det er jo tross alt vinter, og sibirvinden er isende kald. Men det kan jeg leve med, bare solen skinner. Og det har den gjort fra første dag. Det gjør underverker på en lys-avhengig sjel. Å våkne til dette er ubeskrivelig deilig:

Good moring, Korea

Og ja – vi har flyttet  – igjen. En uke før juleferien flyttet vi til vår fjerde (!) leilighet på halvannet år. Men nuh bor vi meget bra, hurra! De første 3 leilighetene var også forholdsvis greie, men de hadde ikke uteplass. Nå bor vi rett opp i gata fra der vi bodde før – men i et helt nytt leilighetskompleks, hvor vi har 3 balkonger i 5. etasje, og tilgang på verdens største takterrasse. Åhh, det er så deilig! Denne første uka har Fruen sovna i sola to ganger, sittende under pledd på balkongen – minner om norsk påskevær 🙂

Karna og Trond hadde jobb og skole dagen etter vi landa, mens Fruen var hjemme og ansvarlig for utpakking og mottak av Doggie, som hadde vært 3 uker på julekennel i Busan. Gjensynsgleden var gjensidig og kosen langvarig:

Doggie & MomFørste helga var også herlig. Trond måtte på jobb noen timer lørdag – det var mange mailer som har hopa seg opp i løpet av juleferien. Mens han var på kontoret, gikk Fruen & Doggie på en fjelltopp rett bak den nye leiligheten. Fantastiske navn på disse fjellene; heldigvis har de av og til alfabetnavn: Gyeryongsan, som ligger 566 moh. Det er bratt opp, og etter en lat juleferie kjentes det godt både i bein og lunger. Kan bli en fin-fin treningsløype framover, dette!

Karna var hos boyfriend Frisco fredag og lørdag, men søndag reise vi alle fire til Muju; et skisenter ca 3 timer herfra, med mange alpintbakker og kunstsnø. Karna og Frisco fikk noen timer på henholdsvis ski og snowboard:

K & F Muju

…mens Hr og Fru satt på campingstoler i sola og følte seg som pensjonister. Vi kjente høy «gamlehjemmet-på-tur»-faktor, der vi satt bak bilen – inntulla i pledd, med medbrakt matpakke –  mysende mot sola:

Så 2015 har starta bra. Svært bra! Nå ser vi fram mot litt høyrere temperaturer og vår! I mellomtiden nytes «påskeværet». Tjo-hei…

påskevær i januar

Blomsterfestival. Shit!

Stadig en festival å gå på i Korea. Her på øya avholdes hvert år en blomsterfestival, og folk strømmer til. Fruen og Doggie tok turen dit en deilig fredags ettermiddag hvor tempen lå på 20 grader – slett ikke verst en uke ut i november!

Det var mengder av blomster:

blomsterfestival

Skulpturer og bygninger var også kledd i blomster:

Mye fint å se på, og været var alldeles deilig:

Det var selvfølgelig masse folk – hallo, vi bor i Korea, liksom…
Mange skoleklasser var her også. Ungene lærer tidlig å posere foran kamera – med disse fingertegnene som de absolutt må gjøre på bilder:

koreanske barn

Koreanere tar veldig mye bilder. Spesielt selfies. Det har blitt en farsott med selfie-stenger til mobilen, og det er slett ikke bare ungdom som bruker dem! Her er både eldre menn og damer i gang med å forevige seg selv ved hjelp av selfie-stang (Fruen kan det også, dog uten stang…)

Og når jeg snakker om posering. Doggie er ganske godt dressert. Han sitter når vi sier «sitt» og kan bli på angitt sted til han får lov å flytte seg. Ganske greit når bilde skal tas. Som her i blomsterbuen:

Poserende Doggie

Og hver gang jeg sier «sitt» – og hunden setter seg, så vekker det begeistring og beundring blant koreanere! De er tydeligvis ikke vant med dresserte hunder. Tross alt er Korea fremdeles et hundespisende land, og det er nok unaturlig å dressere maten…  Jaja. Mange syns det er veldig spennende med denne hunden min, som tydeligvis forstår ting. Vi traff en gjeng damer som syns Doggie var hysterisk morsom. Ihvertfall hylte og lo de hver gang han satt seg. Og de ville prøve selv. Så de sa «shit». Men det er jo ikke rett kommando, så Doggie sto. Jeg prøvde å lære dem forskjellig uttale på «shit» og «sitt», men det var vanskelig. Det ble med «shit» – som de ropte og brølte, til tross for at jeg forklarte hva ordene betydde. Da lo de ennå mer, for tiss og bæsjehumor er veldig poppis i Korea. Siden festivalområdet ikke var så stort, møtte vi disse damene ganske mange ganger. Det var ikke vanskelig å høre hvor de var, for hver gang de så oss hylte alle sammen «SHIT». Så da måtte Doggie til slutt posere igjen – med «shit»-damene:

Shit

«Redd meg, Mamma – redd meg!»

 

Jirisan 1915 moh.

Århhh, fjellene i Korea er så bratte! Stiene går liksom rett opp… av og til litt nedover igjen, sjelden bortover, men mange steder er det syyyykt bratt! Det er altså lett å trene kondis her! De bratteste partiene er ofte tilrettelagt med trapper,  og det er gjerne satt opp rekkverk på farlige strekk. På steder hvor det er så bratt at det er vanskelig å komme opp, er det montert tau for å holde seg i. Det blir mye fjellgåing på den som ikke jobber, og det er helt supert, både for den i familen med to lange bein, og den med fire korte 🙂

Så Fruen & Doggie går fast på topptur hver torsdag. Da er vi en gjeng skandinavere som treffes og vandrer ut på tur – tjo og hei. Det er alltid kjekt og sosialt, og ikke minst er det flott at vi får kommet oss til så mange forskjellige steder. For Fruen er født uten stedsans, og bør derfor ikke kan legge ut på fjelltur alene. Og: nei, det fungerer ikke med kart. Ja, jeg har prøvd. Mange ganger. Men det gjelder å finne løsninger som virker, og det å gå med andre som har stedsansen installert, det virker som bare det!

Så forleden var Fruen på en annerledes topptur. Vi var 20 stykk som hadde leid buss med avgang kl 05. Gjesp. Turen gikk til Sør-Koreas nest høyeste fjelltopp: Jirisan 1915 moh. Fjellet ligger i en nasjonalpark, så hunder var ikke tillatt. Turen hadde dessuten vært altfor hard for Doggie. Bussturen tok to timer, og kl 07:15 starta vi på 700 meters høyde og la vi i vei oppover i flotte høstfarger:

høstfarger

Å gå i skogen om høsten når fargene er sånn – det er balsam for sjelen:

image

Vi gikk jevnt og hadde småpauser underveis. Og vi fortsatte oppover. Gubbevaremegvel så bratt! Og når det går veldig mye oppover, går det selvfølgelig ikke så mye fremover… En i turfølge mente at de koreanske kilometrene må være mye lenger enn de norske, for en kilometer i Korea virker mye lenger enn det vi er vandt til hjemmefra!

Jirisan er et populært fjell for koreanere, og vi var ikke alene på tur. Derfor er det vel heller tvilsomt at bjørn eller slanger ønsker å oppholde seg midt i stien….

image

Utsikten blir jo som kjent bedre dess høyere man kommer. Selv om høstfargene forsvant da vi kom opp i høyden, var det alldeles praktfullt:

image

Rett før toppen var det satt opp trapper pga ufremkommelige skråninger – og bra var det, for opp skulle vi.

image

Alle kom seg opp, og her er hele gjengen samla på 1915 meter::

hele gjengen på toppen av Jirisan

Ei med en kjekk app på telefonen kunne melde at det var 12700 skritt til topps med total lengde 7,72 km. På veien nedover valgte vi en kortere rute enn den vi tok opp. Nei nå tuller jeg; turlederen valgte og jeg fulte lykkelig etter. Sånn var det. Men altså: Ruta vi valgte nedover var 2 km kortere enn den vi gikk opp. Dermed var den ennå brattere, og besto nesten kun av trappetrinn. Koreanerne har laga steintrapper i ura, og ellers suppert med trapper i tre eller stål.

Uansett: låra skalv og knærne skrangla, men vi kom oss ned. Det var en fornøyd gjeng som benka seg rundt uteserveringa da vi kom fram. Dama med app’en kunne melde om at turen opp hadde forbrunnet 1920 kcal, men at nedturskaloriene dessverre ikke var tatt med pga manglende strøm på mobilen…
Uansett var det ingen tvil om at vi hadde gjort oss fortjent til hver vår kalde øl 🙂

Alle var enige om at det hadde vært en flott tur!

 

Love motel

Love motel finnes overalt i Korea. De brukes av folk som trenger rimelig overnattingssted, eller folk som har akutt behov for ei seng. Diskuterte fenomenet med ei koreansk ugift dame, og hun fortalte at foreldre er veldig strenge med barna sine – helt fram til de er gift. Her er det ikke snakk om å overnatte hos kjæresten før man er gift, nei! Og mange bor hjemme til ut i 30-åra… «So where should you go for serious business?» sa dama – «…of course you need Love motels!».

Og etter mer enn et år i Korea har også Fruen etterhvert fått god erfaring i Love Motel-bruk! På Den Store Sykkelturen Seoul – Busan som jeg tidligere har blogget om  her sov vi alle nettene på Love motel. Ganske morsomt når 6 damer sjekket inn på 3 rom og fikk utlevert 3 nøkler samt 3 poser med variert innhold for et hyggelig opphold: tannbørster, kondomer, forskjellige glidemiddel, osv… Hahaha!

Anyway – i helga var det fyrverkerifestival i Busan, og vi tok turen dit. Fruen syns det er i overkant sløseri å velge de rådyre hotellene i Hundae området, og bestemte at nei, nuh skulle også Mr. Barka sørenmeg innkvarteres på love motell. Så flere uker i forveien var jeg i Busan, og da ville jeg prøve å booke motell til denne dato. GPS’en snakker heldigvis engelsk, og ble programmert til å finne det nærmeste motellet i forhold til der vi skulle på fyrverkerifest. 800 meter borte var det et motell hvor jeg parkerte og gikk inn. Ser jo helt ok ut på utsiden:

 

imageDet er nok vanligere med «drop in» enn med booking ukesvis i forkant på slike steder…. Og med tanke på at dette er et Love motell, må selvfølgelig innsjekking gjøres på en diskret måte. Det er jo ikke alle som vil ses offentlig med den de sjekker inn med, for å si det sånn…. Derfor er det mørk glassvegg på hele innsjekkingsdisken, kun med en lav luke hvor penger går inn og nøkler kommer ut. Haha, før jeg forstod poenget sto jeg selvfølgelig dobbelbøyd for å kikke inn for å ha øyenkontakt med på personen bak disken. Silly me! Men nå  kan jeg det…

love motel innsjekk

Men – for å kommunisere på koreansk når men ikke kan koreansk – da MÅ man bruke kroppspråk – og dermed måtte jeg dobbelbøye meg igjen, og stikke hode inn luka. Prøv den som vil å booke noe som helst flere uker fram i tid og forhøre seg om pris og formidle ønske om å se rommet – uten å kunne si et eneste ord!! Men etter mye om og men fikk jeg sjekket at rommene hadde seng (for i Korea soves det ikke sjelden på gulvet – har blogga om det også før her) Forsto også at prisen var 50000 won per rom (drøye 300 kr), og dermed forhåndsbetalte jeg for et rom reserverte ennå et rom (håpet jeg). For å komme fram til denne «enigheten» laget den lille koreanske love motell-dama og jeg i fellesskap denne fantastiske reservasjonen / kvitteringen:

love motel reservasjon

Og tror du søren meg ikke det funka! Vi troppa opp den 25 oktober, og dama huska både meg og lappen! Hurrameg rundt!

Da vi kom på rommet, som hadde enkel standard men som virka rent – sa jeg til Trond: – «Dette er jo egentlig ganske bra! Jeg har sovet på MYE verre steder enn dette! » Hvorpå han svarte tørt: – «det kan umulig bli mye verre enn dette!»…

Senga hadde gullputer og gullteppe:

Gullputer og gullteppe!

Gullputer og gullteppe!

I tillegg var rommet utstyrt med egen kondomautomat (!) samt et utvalg lotions på økonomiske pumpeflasker og kleenex papir i fleng. Standard utstyr som tannbørster, tannkrem, kam, hårbørste, såper, skrubbekluter osv. mangla heller ikke… TV’n hadde DVD spiller (filmene var i resepsjonen…). Baderomstøflene var også utrolig sexy! Og lista som lå i gangen regner med er room service. Hvilken service det er snakk om tør jeg ikke engang tenke på. Av og til er det greit å ikke skjønne språket…

Men siden Fruen altså er en erfaren Love Motelist (?) var det tatt etpar forhåndsregler. Vi hadde for eksempel med eget sengtøy… Ellers hadde nok Mr. Barka sjekka ut fortere enn fort… Men alvorlig talt – 50000 var det verdt. Vi var der jo hele natta. Det er det nok ikke alle som er. Noen bruker nok Love Motel kun i et quatter, tjue. Syns vi fikk god valuta for pengene! Ja, stadige opplevelser  når man har life-in-Korea!

 

 

 

Flatbrød, Cat J og Askepott

«Hva skal jeg servere til lunch fredag?» tas ofte opp som tema rundt middagsbordet vårt.
Cat J-prosjektet hvor Trond jobber får fremdels levert Fruens hjemmelaga lunch ved ukeslutt. Denne gang hadde jeg en idé om at neste lunch skulle være lapkaus. Det har jeg servert før, men da har jeg også hatt flatbrød – tatt med i kofferten fra Norge.  Men alt det norske flatbrødet er nå oppspist… og lapskaus uten flatbrød er jo ikke noe stas!? Men Karna (14) ser tydeligvis ikke problemet:
– «Kan du ikke bare lage flatbrød, da?» Ehhh… lage flatbrød? Well, det har jeg aldri gjort før. Men jeg har jo takka mi her, så jo… Nei, jeg har ikke lerretet som jeg bruker å kjevle på.
– «Må du ha det?», spør Trond. Nei, det går vel å få kjevlet tynne leiver uten lerret, også. Men rutekjevle har jeg ikke. Forresten har jeg ikke vanlig kjevle heller – bare en bambusstokk (hallo; vi bor i Asia!) og bakstepinnen – den MÅ jeg ha.
– «Er ikke det den lange trepinnen som er litt tynn i enden?» Jo nettopp den ja. Den har jeg ikke her. Ikkeno’ problem, det vet Trond hvor vi kan få kjøpt. Så bærer det avgårde til super’n, hvor Trond finner den koreanske utgaven av norsk bakstepinne: Et langt skohorn i bambus. Hahaha, Mr. Barka er kjent for kreative løsninger!

Ok – disse leivene hadde ikke stått til fagprøve i flatbrød-faget! De blir både skakke og hullete. Men stekt ble de, og godt smakte de. Hurra, flatbrød i Korea – den bragden er jeg rimelig kry av!

Flatbrødstabel

Og mens fru Barka lekte bakstekone, var Hr. Barka på stålkuttingsseremoni (til tross for at mye av stålet allerede er kuttet). Syns han ser rimelig happy ut, her han står med verdens beste prosjektsekretær Young-Mi:

 

Mr. Barka & Young-Mi

Det er jo pga plattformbygging at vi er her, faktisk….
Ja, forresten; de to plattformene har nå fått navn: Askeladden og Askepott! Fantastisk! Det blir ihvertfall ikke vanskelig å finne Cat J-vitser til årets julebord. Alle som vet hva som skjer med Askepott kl 12 kan nok vitse litt rundt det…  Eller om Askeladden som stadig finner ting han stusser over; «jeg fant, jeg fant…» For man kan finne mye rart i Korea. Men altså ikke flatbrød i butikk. Med mindre vi lager dem selv 😉

Happy var de ihvertfall, kontorrottene, der de samla seg for flatbrød & lapkaus til fredagslunchen:

Cat J kontorgutta + kokka

Vel bekomme, og god helg!

Selvstendig tenking, logisk sans og handlekraft…

Det er ikke uten grunn at vi kaller Korea for Annerledeslandet! Det meste her er forskjellig fra Norge, en ting som vi til stadighet underer oss over, og ja – irriterer oss grønne over – er manglende besluttsomhet og handlekraft. Selvstendig tenking er ofte mangelvare, og logisk sans ser ikke ut til å være spesiet velutviklet. Evne til å ta en logisk beslutning og handle ut fra den er ofte helt fraværende. En av grunnene til dette tror jeg er at det hierarkistiske systemet er innprentet i Koreas ryggmarg! Her stiller man ikke spørsmål ved beslutninger tatt på høyere nivå. Og ingen beslutninger blir tatt på lavere nivå, så da har man det igrunnen gående. For om man ikke har et sertifikat, en tittel eller en utmerkelse som kan bevise sin kompetanse, så bøyer man hodet og følger ordre fra oven… Vi sliter frustrert over dette fenomenet, og listen over eksempler på manglende logisk handlekraft kunne blitt meget lang. Men jeg skal, i denne omgang, nøye med med beskrivelse av en opplevelse jeg hadde i går.

Da var jeg på tur til et tempel i Busan, sammen med 20 andre norske. Dette innlegget handler ikke om tempelet i det hele tatt, men siden det var det egentlige målet for turen kan jeg jo ta med noen bilder derfra, sånn bare for å ha gjort det:

Vi hadde leid buss, og sjåføren var smilende og bukkende, og sikkert kjempesnill. Han hadde fått streng beskjed om å holde fartsgrensa, for sist utflukt hadde han absolutt ikke gjort det! Så sjåføren holdt seg til instruksene og kjørte pent i høyre felt. I tillegg brukte han alle de engelske glosene han kunne, og sa «thank you, Sir» til hver eneste dame 🙂 Så jeg mistenker ham for å ville gjøre sitt aller beste for å behage kundene. Og det bare forsterker inntrykket mitt av at logikken ikke er installert!

Bussen var en liten, kompakt sak. Faktsisk så liten at det umulig kunne være plass til alle oss. Men det viste seg at det var. For i den smale midtgangen var det nemlig klappseter, sånn at vi ble sittende tett i tett, 4 i bredden! VI hadde vel alle større eller mindre grad av klaustrofobi der vi satt inneklemt… Men den klaustrofobiske følelsen forsvant ganske fort da bussen ble satt i bevegelse. Da fant vi nemlig ut at støtdemperne sannsynligvis ikke var blitt montert i denne bussen… Så klausen ble erstatta av iherdige forsøk på å ikke bli sønderslått i humpene. Men for oss på bakerste rekke føltes det som at ryggraden krympa noen centimeter i løpet av turen. Ikke var vi bakerste damene av den lydløse sorten heller, så det kom unisone brøl og stønn fra baksetet. Dette skurrete bilde illustrerer egentlig situasjonen ganske bra:

image20 mennesker bruker veldig fort opp oksygenet i en sånn liten buss. Det merka vi bakerste spesielt godt! «Please turn on A/C»; beskjed ble sendt framover, nådde sjåføren, som sporenstreks skrudde kaldlufta på bånn gass – full storm av iskald luft gufsa nedover pesende damer. Det var herlig i ca 7 sekund, så ble det altfor kaldt. Ny beskjed sendtes framover: «A/S off, please». Hvorpå sjåføren skrudde av. Ikke ned, men av. Sånn holdt vi det gående i halvannen time opp til tempelet, og halvannen time hjem igjen. Bånn gass på, så helt av. Hele tiden. Dette vet vi, fordi han norske som satt ved siden av sjåføren fulgte med på hvordan han skrudde og vrei på disse knottene sine. Det var nok flere enn Fruen som hadde lyst til å gå fram og stille inn A/C på litt mer levelig, jevn luftstrøm… Men det hadde utløst katastrofe om vi hadde blanda oss inn, for koreanerne sette ære i det meste, og er man bussjåfør så er man bussåfør, og med tittelsen kommer tilhørende makt over knottene på dasjbordet. Da må ikke en skarve passasjer blande seg inn, uansett hvor ulogisk sjåføren durer på!

Og så kom regnet. Trafikken i Korea er et kapittel for seg, men når det regner blir det verre enn noensinne. Vindusviskerne på fullt. Innsiden av frontvinduet var dekket av dogg. Det syns jeg var nokså skummelt. Tanken på at jeg befant meg i en fullstappa liten buss i 100 km/t på en flerfelts motorvei med sjåfør uten sikt, var ikke spesielt betryggende… Men som sagt hadde jeg egentlig nok med å ikke knuse ryggvirvlene. Samt å få puste. Men så var det noen lenger fremme som kunne melde om at «joda, han ser – litt». For sjåføren hadde sidevinduet på gløtt, og at han derfor hadde en stripe med sikt helt til venstre i vinduet. Ja, se da ble vi jo meget beroliget!

Vi lurte fælt på hvorfor ikke sjåføren åpna for luftstrøm opp til vinduet. Den forklaringen kunne han på fremste sete fortelle oss etter bussturen: Det lå nemlig noen gardiner over ventilen. Gardinene brukes når sjåføren vil ha fred mellom kjøreturene. Under kjøring var altså gardinene var stappet godt ned langs frontruta, og stengte dermed enhver luftstrøm opp. Så nordmannen (som forøvrig kun er på en ukes familiebesøk her) gjorde som nordmenn flest ville syntes var logisk: flytta litt på gardinrullen. Men da stappa sjåføren meget bestemt gardinen tilbake på plass over ventilen! Man blander seg da ikke opp i sjåførens anliggender!

Og sånn går no dagan. Opplevelsene står i kø. Mangel på logikk likeså. Life in Korea, sier bare jeg…

Risen er moden

Jepp – BarkaiKorea-bloggen is back – etter en skrekkelig lang periode uten Ipad, skrekk og gru. Men nuh er det elektroniske på plass igjen, og hodet er fullt av opplevelser som godt kunne vært blogget om!

Nå i oktober er risen er moden i Korea. Det har vært ganske kult å følge prosessen fra i vår, da markene ble oversvømt, pløyet og planta i med snorrette rekker av irrgrønne, små risplanter. Nå står markene tørre og gule med moden ris på lange strå.

I helga kjørte til en rismark som var åpen for publikum. Her var mange koreanere, og 3 utlendinger, som fikk prøve seg på  gammeldags innhøsting av ris. På tross av manglende språkkunskaper så heiv vi oss med. Dt er utrolig hvor mye som kan formidles ved hjelp av kroppspråk! Vi prøvde oss på skjæring av ris med sigd, samt ulike metoder for å «skrelle» riskornene av stråene.

For over 100 år siden brukte de to tynne bambuspinner for å dra av kornene. En stilk om gangen! Det må ha vært en kollosalt langvarig jobb!

Senere ble jobben gjort ved å dra buntevis gjennom en metallrist, og etterhver laget de en tråkkemaskin som slo av kornene. Vi fikk prøve oss på alt:

Vi lærte at det fantes god ris (tunge korn) og dårlig ris (lette korn), og vi prøvde forskjellige måter å skille de fra hverandre. Nå foregår disse prosessene selvfølgelig maskinelt, men det var gøy å se hvordan det har utviklet seg. Fikk også vite at den dårlige risen, samt «skallene» blir til dyrefór. Til kyr, faktisk. Hvordan vi fant ut det? Det er bare å mime horn og lage ku-lyder og tyggebevegelseer, så skjønner de spørsmålet!

På vei hjem i bilen snakket vi om hvor mange riskorn det finnes på én stilk. Vi har talt – ca 100! Så en rismark blir veeeeeldig masse ris. Og det er jo bra, siden det bor veeeeeldig mange folk her!

image

Kjekk opplevelse å få med seg, dette og!