Gå til innhold

Innlegg tagget ‘Seoul-Busan’

Film fra Den Store Sykkelturen

Fruen har laget film!

De siste ukene har jeg tilbragt mange, lange timer i regissørstolen. Ok, det er vel strengt tatt en helt vanlig spisestuestol, men det høres unektelig mye kulere ut kallen den for «regissørstol»! Anyway – jeg har altså laget film fra Den Store Sykkelturen jeg syklet i mai, som jeg tidligere har blogget om her:

https://barkaikorea.wordpress.com/2014/05/10/pa-sykkeltur-gjennom-sor-korea/

Den store sykkelturen

På sykkelturen filmet vi med et GoPro-kamera som var festet til en av hjelmene. Da jeg skulle gå gjennom film-materiellet var det over 300 snutter med varighet fra noen få sekund og opp mot en halv time. Det ble mange timer med kutting, for å si det sånn… I tillegg måtte det settes inn litt tekst og bilder, samt legges på lyd – men ikke lyd hele tiden, for noen ganger ville jeg ha med det som ble sagt – og overgangene måtte helst være bra, og gubbedremeg – jeg ble helt svett innimellom! Siden Fruen har en velutviklet evne til å dille og dalle før jeg kan si meg fornøyd men ting, tok dette mye lenger tid enn jeg hadde forutsett. Så de siste dagene var jeg rimelig metta på både filmklipp og musikk…

Det er den aller første filmen jeg har laget i hele mitt liv (og sannsynligvis den siste?). Heldigvis fikk jeg kjempegod hjelp av Francisco Plaza, kjæresten til Karna. Uten ham hadde det aldri gått! Omsider klarte jeg å sette sluttstrek, og si da Francisco la filmen ut på Youtube var jeg strålende fornøyd! Hipp hurra, nå har jeg prøvd filmlaging også! Her er filmen:

http://m.youtube.com/watch?v=IhSj_N5y5yg

På sykkeltur gjennom Sør-Korea

«Vil du være med å sykle fra Seoul til Busan?» ble jeg spurt om på vårparten. «JAAAA!», brølte Fruen. «Du kan jo tenke på det…». «Nei, jeg trenger ikke tenke. Jeg blir med. Og jeg ombestemmer meg ikke.» Det var starten. Ikke viste jeg hvor langt det var mellom Seoul og Busan. Ikke visste jeg hvor Seoul var på kartet, engang (det vet jeg forresten ikke ennå). Men jeg visste jeg ville være med. Jeg hadde ikke sykla på flere år. Og da hadde jeg kun sykla til og fra jobben og litt kosesykling. Jeg ante ikke hva jeg hadde sagt ja til. Ikke hadde jeg sykkel, heller.

Så begynte ballen å rulle. I starten var vi 10 som var interesserte. Sykkel ble kjøpt, samt litt utstyr. Begynte å trene litt. Mer utstyr ble kjøpt inn. Mer trening. Ganske gåen etter 6 mil. Satt i sofaen med skjelvende lår. Og jeg skal sykle 500 km? Er jeg stein hakke gal?? Svaret ga seg selv….  10 interesserte ble til 8, så ble vi 7. Så skulle vi ha team trøyer. Kan tro DET var lett – med 7 damer som alle har sin smak. Ei kunneaa ikke ha tettsittende. Ei kunne ikke ha korte ermer, for da ville det bli «skille» på brunfargen. Forslag om oransje skjorter ble møtt med sterk uvilje. Fruen selv fikk svettetokter og pusteproblemer da foslag om blomstrete skjorter skjorter. De fleste ville ha noe rosa. Men slett ikke alle var enige i det (guess who?). Hva skal vi hete? Skal vi trykke team navn på skjortene? Leveringstid? Google – google… Åh, nesten i mål… og så leverer de ikke til Korea.. På’an igjen… Omsider kom vi til enighet, og bare det var jo en stor bragd. Puh! Da skjortene ankom forsto vi at herrefred – vi skal sykle Seoul – Busan! This is real…. Plutselig var vi et team!! Vi skulle sørenmeg sykle en strekning på minst 500 km, kanskje mye mer hvis vi ikke klarte å holde oss til løypa. 5 dager. 4 netter. Oss. Sammen. Yuhuuuuu!

team shirt

Facebook-gruppa ble flittig brukt for samkjøring av treningsturer, pakketips og motivasjonsvideoer. Treningen ble satt i system. Nervene begynte å melde seg. Hva hadde jeg begitt meg ut på nå? Kart over sykkel-løyper ble anskaffet og kopiert til alle. Planleggingsmøter. Rett før avreise var det et kne som streika, og 7 ble til 6. Da lastebilen kom og henta syklene for å kjøre dem til motellet vårt i Seoul, var det plutselig alvor. Høy puls!

truck getting bikes

Adrenalinet kick’a inn da vi møttes for å ta bussen til Seoul. Knærne skalv, skjorta hadde svetteringer, og alle måtte nervøst på do hele tiden. Hyl og fnis. Og vi snakker ikke om fjortiser, men om damer i alderen 31-48.

I Seoul var første utfording å finne Liz Motel som vi hadde forhåndsbetalt. Fruen holdt seg klokelig unna klartlesinga, og hurramegrundt, vi fant det! Hahaha, dette var et skikkelig Love Motel. Da vi sjekket inn fikk vi utdelt en pose «goodies» som inneholdt tannbørster, q-tips, 3 kondomer, 2 pk. glidemiddel, og hårstrikk – eller kanskje det var penis-ring? Lovelights i taket, megadiger tv med tilhørende dvd spiller for whatever man ville se på stor skjerm. Kleenex tissue paper boxer på nattbordet. Fnis-fnis og veldig morsomt! Men syklene fant vi pent parkert i garasjen blant pappesker med kondomer og andre rekvisitter som hører hjemme på love moteller. Gurimalla, som vi lo!

syklene er i kjelleren

Om kvelden gikk vi opp løypa  fram til startpunktet for turen for å ha alt klart til morgendagen. Det var en hoppende glad gjeng som fant startstedet:

hoppende glade damer

Middagen i Seoul ble pasta & rødvin på italiensk restaurant. Lite ante vi om dette skulle bli det siste skikkelige måltidet på flere dager… Dagen etter var det endelig klart for avreise. Rop og hyl og tøffe damer i team trøyer i 20 grader og solskinn:

startskudd Seoul

Gjett om damene er klare! Fra venstre: Kristine, Ellen, Idunn, Birgitte, Borghild, Kathrina 🙂

Første dag var flatt terreng langs elven på utrolig flott tilrettelagt for sykling. Breie sykkelveier (for dette kan ikke kalles sti) med midtstripe (som ble respektert) sånn at vi kunne sette opp farten. Fytt i katta for en fantastisk start ut fra Seoul; er var det tydelig at sykling var høyt prioritert på budsjettet! I godt og varmt vær sykla vi på en fenomenal løype – gjennom nydelig landskap langs elva, gjennom parker med nyplanta blomster og fasongklipte busker, over broer, gjennom skog, på landevei, og gjennom sykkeltunneller (!).

Store deler av første dags etappen gikk på et ombygd jernbanespor, og vi hadde lunch på en sjarmerende cafe langs løypa.

image

Videre bar det – vi tråkka og tråkka. Øvde oss på å «sykle på hjul» for å minke luftmotstanden for de bak. I starten var det litt skummelt å ligge 20 cm bak hjulet foran i høy fart, men det gikk seg fort til. Vi ble flinke til å gi skikkelige tegn om senking av fart, hindring i veien, oppoverbakker, grus i veien osv. Jammen sykla vi nesten over flere slanger også – da hylte damene så de hørtes lang vei. Men slangene ble nok vel så redde som damene, så bilde ble det ikke før vi kom over en stakkar som lå død i veikanten:

slange

Etter drøye 10 mil kom det ruskevær med masse vind og store regndråper. Vi søkte ly under ei bro, og benyttet anledningen til å strekke litt:

image

Etter 12 mil på setet og 10 timer på tur, kom vi endelig frem til motellet hvor vi hadde planlagt å tilbringe natta. Men det var fullt. Vi ville vite hvor langt det var til neste motell. For folk som ikke har bodd i Korea, høres det sannsynligvis ut som en enkel sak å finne ut av det.  Men sånn er det ikke. Siden vi ikke skjønner et kvidder verken av hva som sies eller hva som skrives (med koreanske tegn), er det utfordrende. Og det tar lang tid. Og vi misforstår veldig ofte. Og sånt tar på humør og tålmodighet – særlig med 12 mil i beina, gnagende sult i magen og mørket som siger på. Da hjelper det lite at 4 koreanere gjentar det samme ordet fjerten ganger og snakker v-e-l-d-i-g tydelig for at vi skal forstå hva de sier. Så løsningen ble å tegne med pinne i grusen og gestikulere og bruke kroppsspråk. Det begynner vi forresten å bli flinke på: Å gestikulere soving er lett. Tissing også. Dopapir er verre. Tamponger er verst…

Men tilbake til saken med overnatting. Motellet var altså fullt. Og vi forsto omsider at det var 50 km til neste motell… Damene var trøtte og gode råd var dyre. Løsningen ble at vi fikk legge oss inn på et lagerrom med skap med dyner og puter. Allemann alle inn på et rom – ingen senger; vi sover på gulvet (helt normalt i koransk standard), med klessnor på tvers og et grusomt skittent bad på deling. Men da var vi så trøtte at alt var bare greit. Syklene ble satt trygt inn i naboens garasje (!)  Og når dama i tillegg samla inn skittentøy, heiv det i vaskemaskinen og hengte det opp til tørk for oss, synes vi alt var gulljevt!

Fruen fikk bestilt take out kylling til hele gjengen på denne måten:

Peke på dama + gestikulere ringe-i-telefon + mime kylling som flakser med vingene og sier baak-baak-baak + ta opp 6 fingre + gestikulere drikke.

Vips, der kom fried chicken til 6 ulvesultne damer, samt cola, levert på lagerdøra. Bord er en vestlig ting, så her dytta vi teppene til side og spiste på koreansk vis mellom nydusja tær og restitusjonsdrikk…

kyllilng på golvet

Dette ble den mest uforglemmelige kvelden/natta på hele turen. Standarden var satt, for å si det sånn! Morgenen dag 2 var det på med rent tøy (hurra!) og vi fikk unnagjort 2 mil før vi fant en frokostplass. Da var vi igjen så sultne at vi nesten var altetende. Og bra var det, for utvalget på den lokale sjappa var begrenset. Instant nudler på mange, og tunfisk rett fra boksen på Fruen. Nam var det ikke, men morsomt ble det.

frokost

Og alt har sin sjarm… Dama i sjappa var verken helt våken eller ferdigsminka, men gjestfri som bare det. Da vi spurte etter do (mimekunsten måtte til igjen), åpna hun bakdøra i butikken, som leda inn til hennes private stue, og videre inn på badet. Fantastisk. Ikke badet altså, men gjestfriheten! Jeg sier bare kamshamida (=takk). Og så bar det videre. Vi visste at det ventet en «monsterbakke» på slutten av dag 2. Den var både lang og bratt, men det føles knalltøft å tråkke forbi koreanske menn med racersykkel, uten oppakning, som peste seg gående oppover. Og gleden var stor da vi kom til topps:

Natt to kom vi oss inn på nok et motell – «love faktoren» var heldigvis lavere her. Etter dusjing og klesskift (vi hadde selvfølgelig kun et antrekk som ble brukt hver kveld) skulle vi ut for å finne middag. Vi hadde lyst på pizza – pasta – hamburger; rart hvordan karbohydrathungeren setter inn etter mange mil på hjul… Men etter å ha traska gate opp og gate ned, fikk vi forklart at nå var vi på landet («this country») og at her kun var koreansk mat. Ok, da spiser vi det. Urk. Men vi sitter ikke på gulvet ihvertfall! Stoler og bord må vi ha, så vondt som vi har i kroppene våre! Men barbequerestauranten var full. Heldigvis fant vi en mann som snakket litt engelsk og som i tillegg ville snakke med oss (mange vil nemlig ikke det). Vi forklarte at vi var fra Norway (landet vårt står høyt i kurs i Korea) og at vi hadde syklet fra Seoul og skulle videre til Busan og at vi derfor var veldig sultne. Dette gjorde innrtykk, for han henta sporentraks kokken og forklarte ham situasjonen. Og kokken stappa oss alle 6 inn i bilen sin og kjørte oss til en annen restaurant. Hahaha, er det mulig? (vi lurte litt på hva som skjedde med resten av gjestene hans da kokken kjørte avgårde!?)  Og kokken/sjåføren fulgte oss inn og forklarte situasjonen til innehaveren av den andre restauranten. Han ble like imponert, og gestikulerte at vi både var høye, breie og hadde feite lår. Haha. Og selvfølgelig var her verken bord eller stoler. Men jadda, klart vi stitter på golvet,  – neidda, vi trenger verken stoler eller bord. Rart hvor fort vi senker kravene:

BBQ på gulvet

Etter endt måltid ble vi kjørt tilbake til motellet – av innehaver/kokk nr. 2 – som holdt på å le seg ihjel da alle oss 6 «digre damene» pressa oss på 4 seter. Og vi lo med. For en dag. For en kveld. For noen opplevelser! Neste morgen bar det videre. Småkaldt fra morgen av, og alle hadde mer eller mindre såre muskler både her og der. Men fint, det var det. Og på steder der det var ekstra fint stoppa vi selvfølgelig for å knipse litt.

image

Vi tråkka oss varme, og da det nærmet seg lunchtid var det sol og varmt igjen. Lunchen ble inntatt i et veikryss. Fruen hadde igjen landa på en boks tunfisk – og begynte å bli en racer med å spise med pinner. Innehaverne av butikken syns nok det var et trist måltid, så gamlemor kom med hjemmelaga kimchi. Fruen liker egentlig ikke kimchi, men i nøden spiser fanden fluer, og tunfisk & kimchi viste seg å være en spiselig kombinasjon. En proteinbar til dessert og energy drink i flaske, så var man igjen fit for fight:

nam (?)

Det er ingen tvis om at gruppa vår vakte oppsikt. Vi er jo digre i forhold til koreanerne… Her har vi fått gamlemor (kimchi-kokken) med på bilde:

image

Og da en koransk syklist hadde sykkelbukse med norsk flagg bak, måtte rumpa selvsagt foreviges – til stor fornøyelse for mange:

Det var mange som sykla samme løypa som oss, men stort svært få var damer. Og vi traff ingen damer som sykla uten menn. I tillegg sykla vi forbi de fleste. Men vi hadde ofte pauser (kartlesing / tissing / ta av eller på jakken / spise / strekke / tisse igjen osv) Så da tok de andre oss igjen. Men når damene var tilbake på setet, suste vi igjen forbi dem, og ofte tok vi dem i motbakkene. Fikk litt sånn Northug-feeling, da.  Det ble mye hilsing og hoiing og latter ettersom vi kjørte forbi de samme gang på gang.

Vi fulgte en sykkelrute markert på kart fra nederlanske Jan, som hadde sykla ruta før oss. Hans rute var på 500 km, mens de «normale» rutene ligger på 600+ km. Vi hadde med oss «Jan kartene» og sjekket stadig om vi var på rett vei. I tillegg ble det masse stopping for å sjekke våre kart opp mot kartene som sto langs ruta. Men det er slett ikke lett å forstå verken skilt eller kart på koreansk. Teksten betyr kanskje er navnet på neste by eller ganske enkelt «du er her» eller kanskje det bare står «toaletter» – who knows:

kart

Og på dag 3 må vi ha tatt en feil sving i et kryss. For etterhvert fikk gikk gruppas to flinke kartlesere slett ikke terrenget til å stemme med kartene. Til slutt innså de at vi befant oss maaaange kilometer utenfor løypa til Jan. Vi var riktignok på ei sykkelløype i riktig retning, men for å finne ut hvor vi var måtte vi ha mange stopp med lange kartkonferanser – både med og uten ekstern assistanse….

Dermed forsto vi at sluttresultatet ville bli godt over 500 kilometer, og at dagen ville bli lang. Og det ble den. Syklene ble parkert etter 145 kilometer og 1700 høydemeter. Det var seks slitne damer som var overlykkelige over å finne et Love Motel med 3 ledige rom. Ikke mindre var lykken da det var en fantastisk vinbar like ved. Turens eneste gourmetmåltid ble inntatt med chilensk Odfjell-rødvin og beef tenderloin. Gjett om vi nøt det:

Dag 4 starta med nydelig medvind i flere mil. Det var utrolig deilig, for alle kjente gårsdagens langøkt i kroppen. Noen kjente det i beina. Noen i rumpa. Ei fikk en skikkelig vond muskel i skulder/arm. Fruen hadde vondest i øreflippene. Ikke tull, engang. Gnagsår etter remmene på hjelmen. Heldigvis hadde hver av oss med litt remidier hver, og vi smurte oss inn og plastra de kroppsdelene som trengte det mest. Fruen kjørte altså med hvit sportstape på ørene!

Men landskapet… helt ubeskrivelig flott! Det var så utrolig variert – fra vann til skog, langs elver, gjennom jordbruksområder, forbi småbyer, over fjell. Det var broer, svinger, parker – det var ikke kjedelig et sekund! Her et knippe bilder:

 

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Etter fjerde dagen med 130 km sykling kom vi oss inn på turens siste motell. Der fikk vi ved hjelp av tegnspråk beskjed om å bære syklene inn og opp i 2. etasje. Vi skulle ha dem med på rommet! Da hadde vi blitt så glade i syklene våre at det var bare koselig, og sterke Kristine bar sykler som bare det:

Kristine og syklene

Vi orket ikke dusje før middag (rart hvor raskt standarden synker ) så vi gikk til nærmeste restaurant – som selvfølgelig var koreansk – og stengt. Og vi gadd heller ikke gå på leit etter noe annet, så igjen endte vi på Seven Eleven. Men var utvalget slett ikke verst, så Fruens siste middag på turen besto av nudler, crabsticks og rødvin. Og der og da smakte det himmelsk!

Og så var vi kommet til siste dagen! Whaaat? Neineinei, dette kjentes veldig trist. Ok – litt godt også, for vi var trøtte i musklene og såre både her og der. Men at turen snart var slutt kunne vi ikke snakke om, for da kom tårene! Så vi holdt humøret oppe og heiv oss på hjul klokka 8. Vi hadde «kun» 100 km sykling siste dag, og stemningen var på topp. Kilometrene fløy avgårde, og da klokka var 10 hadde vi tilbakelagt halve strekningen. Imidlertid visste vi at vi skulle over et stort fjell før vi kunne ta fatt på den siste mila. Vi måtte opp en lang bratt bakke, og var blitt forespeilt 30 minutter i første gear. Lårmusklaturen var allerede ganske skjelven, så vi var spente på hvordan dette skulle gå. Men det gikk så fint, så! Alle kom seg uten problemer til topps, og vi følte oss superspreke da den siste bakken var unnagjort:

på toppen av sist monsterbakke

Den siste mila gikk på sykkelsti langs elva – det var helligdag og tjukt med folk som var ute og nøyt finværet. Syklister og gående, unger og hunder og familier og gamle kaller med rullestol og det som var. Stor var jubelen da vi så konturene av høyblokkene i Marine City hvor vi skulle avslutte, men samtidig vemodig:

Arrived in Busan

Endelig var vi der! Etter 610 kilometer og ørten høydemeter – etter ømme lårmuskler og mange flere smilerynker var vi framme ved endestasjonen! Vi hadde tårer i øynene og gåsehud; YEEHAAA vi hadde greid det:

We did it!

Vi avsluttet standsmessig med champagne og svettelukt hjemme hos Idunn i 76. etasje:

Champis

Og så var eventyret over. Damene var ekstremt fornøyde med opplevelsen, med samholdet, med løypa, været, humoren, syklene, og ikke minst rumpene:sterke, såre rumper!

TAKK FOR EN FANTASTISK TUR, DAMER!!