Gå til innhold

Innlegg tagget ‘De Glade Lerker’

Jirisan 1915 moh.

Århhh, fjellene i Korea er så bratte! Stiene går liksom rett opp… av og til litt nedover igjen, sjelden bortover, men mange steder er det syyyykt bratt! Det er altså lett å trene kondis her! De bratteste partiene er ofte tilrettelagt med trapper,  og det er gjerne satt opp rekkverk på farlige strekk. På steder hvor det er så bratt at det er vanskelig å komme opp, er det montert tau for å holde seg i. Det blir mye fjellgåing på den som ikke jobber, og det er helt supert, både for den i familen med to lange bein, og den med fire korte 🙂

Så Fruen & Doggie går fast på topptur hver torsdag. Da er vi en gjeng skandinavere som treffes og vandrer ut på tur – tjo og hei. Det er alltid kjekt og sosialt, og ikke minst er det flott at vi får kommet oss til så mange forskjellige steder. For Fruen er født uten stedsans, og bør derfor ikke kan legge ut på fjelltur alene. Og: nei, det fungerer ikke med kart. Ja, jeg har prøvd. Mange ganger. Men det gjelder å finne løsninger som virker, og det å gå med andre som har stedsansen installert, det virker som bare det!

Så forleden var Fruen på en annerledes topptur. Vi var 20 stykk som hadde leid buss med avgang kl 05. Gjesp. Turen gikk til Sør-Koreas nest høyeste fjelltopp: Jirisan 1915 moh. Fjellet ligger i en nasjonalpark, så hunder var ikke tillatt. Turen hadde dessuten vært altfor hard for Doggie. Bussturen tok to timer, og kl 07:15 starta vi på 700 meters høyde og la vi i vei oppover i flotte høstfarger:

høstfarger

Å gå i skogen om høsten når fargene er sånn – det er balsam for sjelen:

image

Vi gikk jevnt og hadde småpauser underveis. Og vi fortsatte oppover. Gubbevaremegvel så bratt! Og når det går veldig mye oppover, går det selvfølgelig ikke så mye fremover… En i turfølge mente at de koreanske kilometrene må være mye lenger enn de norske, for en kilometer i Korea virker mye lenger enn det vi er vandt til hjemmefra!

Jirisan er et populært fjell for koreanere, og vi var ikke alene på tur. Derfor er det vel heller tvilsomt at bjørn eller slanger ønsker å oppholde seg midt i stien….

image

Utsikten blir jo som kjent bedre dess høyere man kommer. Selv om høstfargene forsvant da vi kom opp i høyden, var det alldeles praktfullt:

image

Rett før toppen var det satt opp trapper pga ufremkommelige skråninger – og bra var det, for opp skulle vi.

image

Alle kom seg opp, og her er hele gjengen samla på 1915 meter::

hele gjengen på toppen av Jirisan

Ei med en kjekk app på telefonen kunne melde at det var 12700 skritt til topps med total lengde 7,72 km. På veien nedover valgte vi en kortere rute enn den vi tok opp. Nei nå tuller jeg; turlederen valgte og jeg fulte lykkelig etter. Sånn var det. Men altså: Ruta vi valgte nedover var 2 km kortere enn den vi gikk opp. Dermed var den ennå brattere, og besto nesten kun av trappetrinn. Koreanerne har laga steintrapper i ura, og ellers suppert med trapper i tre eller stål.

Uansett: låra skalv og knærne skrangla, men vi kom oss ned. Det var en fornøyd gjeng som benka seg rundt uteserveringa da vi kom fram. Dama med app’en kunne melde om at turen opp hadde forbrunnet 1920 kcal, men at nedturskaloriene dessverre ikke var tatt med pga manglende strøm på mobilen…
Uansett var det ingen tvil om at vi hadde gjort oss fortjent til hver vår kalde øl 🙂

Alle var enige om at det hadde vært en flott tur!

 

Tempeltur

Den skandinaviske turgjengen De Glade Lerker tok nylig turen til Busan for å gå til buddhist-tempelet Seokbulsa. Vi møttes tidlig, kjørte i flokk og følge til Busan, og herfra delte gruppa seg i to. Mange tok kabelbanen opp det første stykket, mens en gjeng gikk opp hele den bratte turen. Været var hett allerede fra morgenen, luftfuktigheten høy, og alle damene fikk testa at svettekjertlene virka som de skulle. Naturen er alldeles overnydelig, og turløypene er fantaskiske. Skogene holdes under kontroll med konstant beskjæring og tynning, og resultatet er et syn!

skogsbilder

Det er mange stier, og det er ikke alltid godt å vite hvilken vei som er den rette. Skjønt for Fruen-uten-stedsans er det egentlig lett;  det er bare å gå hvor de andre peker 🙂 Men ofte er skilt og kart kun på koreansk. Da er det veldig kjekt når vi finner skilt som også har bokstaver:

bokstavskilt

På vei mot tempelet gikk vi også forbi den gamle bymuren:

Vel fremme ved tempelet ble det mye oooo’ing og ahhh’ing. For dette tempelet er nokså spesielt; det er hogget ut kjempestore buddha-figurer rett inn i granittfjellet. De var kjempedigre og utrolig flotte:

buddha relieff tempel

Og selve tempelet var også flott – de buddhistiske templene er nydelige:

tempel

Litt av en gjeng:

De Glade Lerker

Men opplevelsene stoppet ikke her. For da vi var ferdige å knipse turistbildene, kom det en munk og en liten koreansk dame og ropte «helloooo – lunchiiiiii» og vinket oss inn. Som gode nordmenn hadde alle selvfølgelig med seg niste i sekken, men her var det bare å gjøre som vi ble bedt om. Av med skoene, tasse inn på svette sokker… stoler er en vestlig ting; i Korea sitter man på gulvet – ihvertfall i templene. Så fikk vi en skål grønn suppe, samt en bolle «bibimpap», som består av kokt ris, diverse spicy grønnsaker og tørka tang. Dette skal blandes sammen i bollen og helst spises ærbødig med god appetitt. Enkelte i gruppa elsker heldigvis koreansk mat og kunne spise opp både sin og min porsjon. Det er nemlig veldig uhøflig å ikke spise opp, spesielt ille når det er tempelmat. Men unnskyld meg – jeg syns det er helt skrekkelig. Men påfølgende munkekaffe var helt strålende, og det å sitte på golvet går nå (nesten) helt smertefritt.

tempelmat

For dette måltidet fikk vi absolutt ikke lov å betale noenting – det var «service» fikk vi beskjed om. Så vi tolker det sånn at buddhistene skal gjøre gode gjerninger for andre mennesker, og vi bestemte oss for å prøve lære litt av denne utrolige gjestfriheten!

Så sånn ble den dagen. Livet i Korea er en fest!

 

 

Sommertemperatur i mai…

Det virker som om sommeren her kommet til Sør-Korea. Temperaturen ligger i underkant av 30 grader om dagen, og egentlig trenger det ikke bli stort varmere (men det gjør det altså).

image

Doggie fikk nesten heteslag 17. mai, og undergikk dermed påfølgende pelsklipp; dog ikke av koransk hunderbarberer, men trygg 9 mm maskinklipp by Mom. Tidligere i uka peste han seg gjennom en halv dag på stranda under Fruens campingstol, og i dag peste han seg jammen til topps på et fjell i nærheten av Tongyeoung sammen med de norske torsdagslerkene. På toppen fant han heldigvis litt skygge:

image

For oss som ikke har pels (og som heldigvis har litt lengre bein) var det ein stålandes tur, selv om fjellene i Korea er så bratte at en nesten har følelsen av å falle bakover. Men god kondistrening er det, uten tvil. Det er alltid ein stein på toppen av fjellene som viser navn (trur eg) og høydemeter. De Glade Lerker går på torsdagstur hver uke, og har fast gruppebilde på toppen. Her er alle rimelig svette, men likevel er det en svært fornøyd gjeng norske damer:

Lerkene på toppen av Tongyoung

Opp til dette fjellet går det en kabelbane:

image

Men siden banen er for pyser, gikk vi jo både opp og ned – spreke norske damene 🙂
Ok – Trond & jeg har tatt banen opp før en gang…
Men: oppe på toppen kunne vi nye 360 graders utsikt laaaangt utover:

Svett frue nyter utsikten:

image

Og så er det så gøy å gå på tur her – for selv om de fleste koreanere ikke gir uttrykk for å ville ha kontakt med disse rare damene, så treffer vi alltid en eller flere som er VELDIG interessert i kontakt. Og som prater i vei på svært begrenset engelsk. Ordforråd på over 30 gloser må regnes som svært bra…  Heldigvis er vi gode på kroppspråk 🙂 En koreaner som vi traff på vei nedover ville rett og slett ikke gi seg før han (eller var det en hun – vi fant aldri det ut, og dessuten er det ulovlig å være homofil i dette landet (!)  så vi kunne ikke spørre) anyway; han/hun MÅTTE få tatt en haug med bilder av oss før vi fikk gå videre. Og istedenfor det amerikanske «say cheeeeese» sier vi selvføgelig «Kimchiiiiiiiii». Life in Korea, sier bare jeg.

Kimchiiii

Men toppen er jo bare litt av turen. Naturen opp og ned er helt fantastisk. Jeg maser stadig om trærne her… Har fått kallenavnet Sverre M. Fjellstad, ettersom er nok er i overkant interessert i trær, bark, biller, åmer og det som er rundt oss. Vakkert er det, uansett. Og damene går:

Så det var den dagen. I morgen er det atter en dag. Summer is here & life is good!

Lerketur – amok med kamera

Torsdag er fast lerketur. Og «lerkene» er skandinaviske damer på Geoje Island. Det er så kjekt – ut på tur, praten går, tips og vi storkoser oss! Selv om lerkedamene er veldig forskjellige, både i alder, personlighet, livssyn og fysisk form, så legger alle velviljen til sånn at hver eneste tur blir bra. Nei, bedre enn bra. Hver eneste tur er en opptur – både mentalt og fysisk; veldig bratt i Korea, nemlig! Turen i dag starta med litt regn (fysjameg) og Fruen var ørlite granne grumpy… men det kom seg raskt allerede i første motbakke. Plutselig var det ei som sa: «åh, det har jo stoppa å regne» – men det var det ingen som hadde lagt merke til sånn som vi tatla… Vel oppe på 565 meter var obligatorisk gruppebilde, og det etterhvert også en matpause (og mer tattel)

Nojasan 565 moh

Etter matpausen tittet sola fram, gradene steg, og humøret hold på å gå til himmels. På turen ned ble noen av oss ble veldig obs på alle de kule trærne. Og så gikk det som det måtte gå – enkelte gikk helt amok med kamera (dvs iPhone) og vi knipsa og knipsa og klarte ikke gå forbi verken kul bark eller vridde greiner:

Dermed ble vi jo hengene etter fortroppen, og måtte jogge nedover for å ta igjen gjengen. Men bildene ble så fine at det var verdt det. Sjekk så kul bark:

bark og trestammer

Og det var mer enn «bare» bark å ta bilder av…. vi fant blomster, sopp og lav, samt rare uidentifiserte ting:

Blomster, lav og andre vekster

Blir det kjekkere nå tror jeg Fruen går helt alldeles amok….