Selvstendig tenking, logisk sans og handlekraft…

Det er ikke uten grunn at vi kaller Korea for Annerledeslandet! Det meste her er forskjellig fra Norge, en ting som vi til stadighet underer oss over, og ja – irriterer oss grønne over – er manglende besluttsomhet og handlekraft. Selvstendig tenking er ofte mangelvare, og logisk sans ser ikke ut til å være spesiet velutviklet. Evne til å ta en logisk beslutning og handle ut fra den er ofte helt fraværende. En av grunnene til dette tror jeg er at det hierarkistiske systemet er innprentet i Koreas ryggmarg! Her stiller man ikke spørsmål ved beslutninger tatt på høyere nivå. Og ingen beslutninger blir tatt på lavere nivå, så da har man det igrunnen gående. For om man ikke har et sertifikat, en tittel eller en utmerkelse som kan bevise sin kompetanse, så bøyer man hodet og følger ordre fra oven… Vi sliter frustrert over dette fenomenet, og listen over eksempler på manglende logisk handlekraft kunne blitt meget lang. Men jeg skal, i denne omgang, nøye med med beskrivelse av en opplevelse jeg hadde i går.

Da var jeg på tur til et tempel i Busan, sammen med 20 andre norske. Dette innlegget handler ikke om tempelet i det hele tatt, men siden det var det egentlige målet for turen kan jeg jo ta med noen bilder derfra, sånn bare for å ha gjort det:

Sjøtempelet i Busan

Fruen foran diger gullbuddha som slett ikke er av gull…

Et av mange alter

Bukkende buddhist

Steinfigurer og innsamlingsbøsse

Små plastfigurer (offergaver?)

Vi hadde leid buss, og sjåføren var smilende og bukkende, og sikkert kjempesnill. Han hadde fått streng beskjed om å holde fartsgrensa, for sist utflukt hadde han absolutt ikke gjort det! Så sjåføren holdt seg til instruksene og kjørte pent i høyre felt. I tillegg brukte han alle de engelske glosene han kunne, og sa «thank you, Sir» til hver eneste dame 🙂 Så jeg mistenker ham for å ville gjøre sitt aller beste for å behage kundene. Og det bare forsterker inntrykket mitt av at logikken ikke er installert!

Bussen var en liten, kompakt sak. Faktsisk så liten at det umulig kunne være plass til alle oss. Men det viste seg at det var. For i den smale midtgangen var det nemlig klappseter, sånn at vi ble sittende tett i tett, 4 i bredden! VI hadde vel alle større eller mindre grad av klaustrofobi der vi satt inneklemt… Men den klaustrofobiske følelsen forsvant ganske fort da bussen ble satt i bevegelse. Da fant vi nemlig ut at støtdemperne sannsynligvis ikke var blitt montert i denne bussen… Så klausen ble erstatta av iherdige forsøk på å ikke bli sønderslått i humpene. Men for oss på bakerste rekke føltes det som at ryggraden krympa noen centimeter i løpet av turen. Ikke var vi bakerste damene av den lydløse sorten heller, så det kom unisone brøl og stønn fra baksetet. Dette skurrete bilde illustrerer egentlig situasjonen ganske bra:

20 mennesker bruker veldig fort opp oksygenet i en sånn liten buss. Det merka vi bakerste spesielt godt! «Please turn on A/C»; beskjed ble sendt framover, nådde sjåføren, som sporenstreks skrudde kaldlufta på bånn gass – full storm av iskald luft gufsa nedover pesende damer. Det var herlig i ca 7 sekund, så ble det altfor kaldt. Ny beskjed sendtes framover: «A/S off, please». Hvorpå sjåføren skrudde av. Ikke ned, men av. Sånn holdt vi det gående i halvannen time opp til tempelet, og halvannen time hjem igjen. Bånn gass på, så helt av. Hele tiden. Dette vet vi, fordi han norske som satt ved siden av sjåføren fulgte med på hvordan han skrudde og vrei på disse knottene sine. Det var nok flere enn Fruen som hadde lyst til å gå fram og stille inn A/C på litt mer levelig, jevn luftstrøm… Men det hadde utløst katastrofe om vi hadde blanda oss inn, for koreanerne sette ære i det meste, og er man bussjåfør så er man bussåfør, og med tittelsen kommer tilhørende makt over knottene på dasjbordet. Da må ikke en skarve passasjer blande seg inn, uansett hvor ulogisk sjåføren durer på!

Og så kom regnet. Trafikken i Korea er et kapittel for seg, men når det regner blir det verre enn noensinne. Vindusviskerne på fullt. Innsiden av frontvinduet var dekket av dogg. Det syns jeg var nokså skummelt. Tanken på at jeg befant meg i en fullstappa liten buss i 100 km/t på en flerfelts motorvei med sjåfør uten sikt, var ikke spesielt betryggende… Men som sagt hadde jeg egentlig nok med å ikke knuse ryggvirvlene. Samt å få puste. Men så var det noen lenger fremme som kunne melde om at «joda, han ser – litt». For sjåføren hadde sidevinduet på gløtt, og at han derfor hadde en stripe med sikt helt til venstre i vinduet. Ja, se da ble vi jo meget beroliget!

Vi lurte fælt på hvorfor ikke sjåføren åpna for luftstrøm opp til vinduet. Den forklaringen kunne han på fremste sete fortelle oss etter bussturen: Det lå nemlig noen gardiner over ventilen. Gardinene brukes når sjåføren vil ha fred mellom kjøreturene. Under kjøring var altså gardinene var stappet godt ned langs frontruta, og stengte dermed enhver luftstrøm opp. Så nordmannen (som forøvrig kun er på en ukes familiebesøk her) gjorde som nordmenn flest ville syntes var logisk: flytta litt på gardinrullen. Men da stappa sjåføren meget bestemt gardinen tilbake på plass over ventilen! Man blander seg da ikke opp i sjåførens anliggender!

Og sånn går no dagan. Opplevelsene står i kø. Mangel på logikk likeså. Life in Korea, sier bare jeg…