Jirisan 1915 moh.

Århhh, fjellene i Korea er så bratte! Stiene går liksom rett opp… av og til litt nedover igjen, sjelden bortover, men mange steder er det syyyykt bratt! Det er altså lett å trene kondis her! De bratteste partiene er ofte tilrettelagt med trapper,  og det er gjerne satt opp rekkverk på farlige strekk. På steder hvor det er så bratt at det er vanskelig å komme opp, er det montert tau for å holde seg i. Det blir mye fjellgåing på den som ikke jobber, og det er helt supert, både for den i familen med to lange bein, og den med fire korte 🙂

Så Fruen & Doggie går fast på topptur hver torsdag. Da er vi en gjeng skandinavere som treffes og vandrer ut på tur – tjo og hei. Det er alltid kjekt og sosialt, og ikke minst er det flott at vi får kommet oss til så mange forskjellige steder. For Fruen er født uten stedsans, og bør derfor ikke kan legge ut på fjelltur alene. Og: nei, det fungerer ikke med kart. Ja, jeg har prøvd. Mange ganger. Men det gjelder å finne løsninger som virker, og det å gå med andre som har stedsansen installert, det virker som bare det!

Så forleden var Fruen på en annerledes topptur. Vi var 20 stykk som hadde leid buss med avgang kl 05. Gjesp. Turen gikk til Sør-Koreas nest høyeste fjelltopp: Jirisan 1915 moh. Fjellet ligger i en nasjonalpark, så hunder var ikke tillatt. Turen hadde dessuten vært altfor hard for Doggie. Bussturen tok to timer, og kl 07:15 starta vi på 700 meters høyde og la vi i vei oppover i flotte høstfarger:

Å gå i skogen om høsten når fargene er sånn – det er balsam for sjelen:

Vi gikk jevnt og hadde småpauser underveis. Og vi fortsatte oppover. Gubbevaremegvel så bratt! Og når det går veldig mye oppover, går det selvfølgelig ikke så mye fremover… En i turfølge mente at de koreanske kilometrene må være mye lenger enn de norske, for en kilometer i Korea virker mye lenger enn det vi er vandt til hjemmefra!

Jirisan er et populært fjell for koreanere, og vi var ikke alene på tur. Derfor er det vel heller tvilsomt at bjørn eller slanger ønsker å oppholde seg midt i stien….

Utsikten blir jo som kjent bedre dess høyere man kommer. Selv om høstfargene forsvant da vi kom opp i høyden, var det alldeles praktfullt:

Rett før toppen var det satt opp trapper pga ufremkommelige skråninger – og bra var det, for opp skulle vi.

Alle kom seg opp, og her er hele gjengen samla på 1915 meter::

Ei med en kjekk app på telefonen kunne melde at det var 12700 skritt til topps med total lengde 7,72 km. På veien nedover valgte vi en kortere rute enn den vi tok opp. Nei nå tuller jeg; turlederen valgte og jeg fulte lykkelig etter. Sånn var det. Men altså: Ruta vi valgte nedover var 2 km kortere enn den vi gikk opp. Dermed var den ennå brattere, og besto nesten kun av trappetrinn. Koreanerne har laga steintrapper i ura, og ellers suppert med trapper i tre eller stål.

Uansett: låra skalv og knærne skrangla, men vi kom oss ned. Det var en fornøyd gjeng som benka seg rundt uteserveringa da vi kom fram. Dama med app’en kunne melde om at turen opp hadde forbrunnet 1920 kcal, men at nedturskaloriene dessverre ikke var tatt med pga manglende strøm på mobilen…
Uansett var det ingen tvil om at vi hadde gjort oss fortjent til hver vår kalde øl 🙂

Alle var enige om at det hadde vært en flott tur!

 

Love motel

Love motel finnes overalt i Korea. De brukes av folk som trenger rimelig overnattingssted, eller folk som har akutt behov for ei seng. Diskuterte fenomenet med ei koreansk ugift dame, og hun fortalte at foreldre er veldig strenge med barna sine – helt fram til de er gift. Her er det ikke snakk om å overnatte hos kjæresten før man er gift, nei! Og mange bor hjemme til ut i 30-åra… «So where should you go for serious business?» sa dama – «…of course you need Love motels!».

Og etter mer enn et år i Korea har også Fruen etterhvert fått god erfaring i Love Motel-bruk! På Den Store Sykkelturen Seoul – Busan som jeg tidligere har blogget om  her sov vi alle nettene på Love motel. Ganske morsomt når 6 damer sjekket inn på 3 rom og fikk utlevert 3 nøkler samt 3 poser med variert innhold for et hyggelig opphold: tannbørster, kondomer, forskjellige glidemiddel, osv… Hahaha!

Anyway – i helga var det fyrverkerifestival i Busan, og vi tok turen dit. Fruen syns det er i overkant sløseri å velge de rådyre hotellene i Hundae området, og bestemte at nei, nuh skulle også Mr. Barka sørenmeg innkvarteres på love motell. Så flere uker i forveien var jeg i Busan, og da ville jeg prøve å booke motell til denne dato. GPS’en snakker heldigvis engelsk, og ble programmert til å finne det nærmeste motellet i forhold til der vi skulle på fyrverkerifest. 800 meter borte var det et motell hvor jeg parkerte og gikk inn. Ser jo helt ok ut på utsiden:

 

Det er nok vanligere med «drop in» enn med booking ukesvis i forkant på slike steder…. Og med tanke på at dette er et Love motell, må selvfølgelig innsjekking gjøres på en diskret måte. Det er jo ikke alle som vil ses offentlig med den de sjekker inn med, for å si det sånn…. Derfor er det mørk glassvegg på hele innsjekkingsdisken, kun med en lav luke hvor penger går inn og nøkler kommer ut. Haha, før jeg forstod poenget sto jeg selvfølgelig dobbelbøyd for å kikke inn for å ha øyenkontakt med på personen bak disken. Silly me! Men nå  kan jeg det…

Men – for å kommunisere på koreansk når men ikke kan koreansk – da MÅ man bruke kroppspråk – og dermed måtte jeg dobbelbøye meg igjen, og stikke hode inn luka. Prøv den som vil å booke noe som helst flere uker fram i tid og forhøre seg om pris og formidle ønske om å se rommet – uten å kunne si et eneste ord!! Men etter mye om og men fikk jeg sjekket at rommene hadde seng (for i Korea soves det ikke sjelden på gulvet – har blogga om det også før her) Forsto også at prisen var 50000 won per rom (drøye 300 kr), og dermed forhåndsbetalte jeg for et rom reserverte ennå et rom (håpet jeg). For å komme fram til denne «enigheten» laget den lille koreanske love motell-dama og jeg i fellesskap denne fantastiske reservasjonen / kvitteringen:

Og tror du søren meg ikke det funka! Vi troppa opp den 25 oktober, og dama huska både meg og lappen! Hurrameg rundt!

Da vi kom på rommet, som hadde enkel standard men som virka rent – sa jeg til Trond: – «Dette er jo egentlig ganske bra! Jeg har sovet på MYE verre steder enn dette! » Hvorpå han svarte tørt: – «det kan umulig bli mye verre enn dette!»…

Senga hadde gullputer og gullteppe:

Gullputer og gullteppe!

I tillegg var rommet utstyrt med egen kondomautomat (!) samt et utvalg lotions på økonomiske pumpeflasker og kleenex papir i fleng. Standard utstyr som tannbørster, tannkrem, kam, hårbørste, såper, skrubbekluter osv. mangla heller ikke… TV’n hadde DVD spiller (filmene var i resepsjonen…). Baderomstøflene var også utrolig sexy! Og lista som lå i gangen regner med er room service. Hvilken service det er snakk om tør jeg ikke engang tenke på. Av og til er det greit å ikke skjønne språket…

Litt utstyr…

Men siden Fruen altså er en erfaren Love Motelist (?) var det tatt etpar forhåndsregler. Vi hadde for eksempel med eget sengtøy… Ellers hadde nok Mr. Barka sjekka ut fortere enn fort… Men alvorlig talt – 50000 var det verdt. Vi var der jo hele natta. Det er det nok ikke alle som er. Noen bruker nok Love Motel kun i et quatter, tjue. Syns vi fikk god valuta for pengene! Ja, stadige opplevelser  når man har life-in-Korea!

 

 

 

Flatbrød, Cat J og Askepott

«Hva skal jeg servere til lunch fredag?» tas ofte opp som tema rundt middagsbordet vårt.
Cat J-prosjektet hvor Trond jobber får fremdels levert Fruens hjemmelaga lunch ved ukeslutt. Denne gang hadde jeg en idé om at neste lunch skulle være lapkaus. Det har jeg servert før, men da har jeg også hatt flatbrød – tatt med i kofferten fra Norge.  Men alt det norske flatbrødet er nå oppspist… og lapskaus uten flatbrød er jo ikke noe stas!? Men Karna (14) ser tydeligvis ikke problemet:
– «Kan du ikke bare lage flatbrød, da?» Ehhh… lage flatbrød? Well, det har jeg aldri gjort før. Men jeg har jo takka mi her, så jo… Nei, jeg har ikke lerretet som jeg bruker å kjevle på.
– «Må du ha det?», spør Trond. Nei, det går vel å få kjevlet tynne leiver uten lerret, også. Men rutekjevle har jeg ikke. Forresten har jeg ikke vanlig kjevle heller – bare en bambusstokk (hallo; vi bor i Asia!) og bakstepinnen – den MÅ jeg ha.
– «Er ikke det den lange trepinnen som er litt tynn i enden?» Jo nettopp den ja. Den har jeg ikke her. Ikkeno’ problem, det vet Trond hvor vi kan få kjøpt. Så bærer det avgårde til super’n, hvor Trond finner den koreanske utgaven av norsk bakstepinne: Et langt skohorn i bambus. Hahaha, Mr. Barka er kjent for kreative løsninger!

Ok – disse leivene hadde ikke stått til fagprøve i flatbrød-faget! De blir både skakke og hullete. Men stekt ble de, og godt smakte de. Hurra, flatbrød i Korea – den bragden er jeg rimelig kry av!

Og mens fru Barka lekte bakstekone, var Hr. Barka på stålkuttingsseremoni (til tross for at mye av stålet allerede er kuttet). Syns han ser rimelig happy ut, her han står med verdens beste prosjektsekretær Young-Mi:

 

Det er jo pga plattformbygging at vi er her, faktisk….
Ja, forresten; de to plattformene har nå fått navn: Askeladden og Askepott! Fantastisk! Det blir ihvertfall ikke vanskelig å finne Cat J-vitser til årets julebord. Alle som vet hva som skjer med Askepott kl 12 kan nok vitse litt rundt det…  Eller om Askeladden som stadig finner ting han stusser over; «jeg fant, jeg fant…» For man kan finne mye rart i Korea. Men altså ikke flatbrød i butikk. Med mindre vi lager dem selv 😉

Happy var de ihvertfall, kontorrottene, der de samla seg for flatbrød & lapkaus til fredagslunchen:

Vel bekomme, og god helg!

Selvstendig tenking, logisk sans og handlekraft…

Det er ikke uten grunn at vi kaller Korea for Annerledeslandet! Det meste her er forskjellig fra Norge, en ting som vi til stadighet underer oss over, og ja – irriterer oss grønne over – er manglende besluttsomhet og handlekraft. Selvstendig tenking er ofte mangelvare, og logisk sans ser ikke ut til å være spesiet velutviklet. Evne til å ta en logisk beslutning og handle ut fra den er ofte helt fraværende. En av grunnene til dette tror jeg er at det hierarkistiske systemet er innprentet i Koreas ryggmarg! Her stiller man ikke spørsmål ved beslutninger tatt på høyere nivå. Og ingen beslutninger blir tatt på lavere nivå, så da har man det igrunnen gående. For om man ikke har et sertifikat, en tittel eller en utmerkelse som kan bevise sin kompetanse, så bøyer man hodet og følger ordre fra oven… Vi sliter frustrert over dette fenomenet, og listen over eksempler på manglende logisk handlekraft kunne blitt meget lang. Men jeg skal, i denne omgang, nøye med med beskrivelse av en opplevelse jeg hadde i går.

Da var jeg på tur til et tempel i Busan, sammen med 20 andre norske. Dette innlegget handler ikke om tempelet i det hele tatt, men siden det var det egentlige målet for turen kan jeg jo ta med noen bilder derfra, sånn bare for å ha gjort det:

Sjøtempelet i Busan

Fruen foran diger gullbuddha som slett ikke er av gull…

Et av mange alter

Bukkende buddhist

Steinfigurer og innsamlingsbøsse

Små plastfigurer (offergaver?)

Vi hadde leid buss, og sjåføren var smilende og bukkende, og sikkert kjempesnill. Han hadde fått streng beskjed om å holde fartsgrensa, for sist utflukt hadde han absolutt ikke gjort det! Så sjåføren holdt seg til instruksene og kjørte pent i høyre felt. I tillegg brukte han alle de engelske glosene han kunne, og sa «thank you, Sir» til hver eneste dame 🙂 Så jeg mistenker ham for å ville gjøre sitt aller beste for å behage kundene. Og det bare forsterker inntrykket mitt av at logikken ikke er installert!

Bussen var en liten, kompakt sak. Faktsisk så liten at det umulig kunne være plass til alle oss. Men det viste seg at det var. For i den smale midtgangen var det nemlig klappseter, sånn at vi ble sittende tett i tett, 4 i bredden! VI hadde vel alle større eller mindre grad av klaustrofobi der vi satt inneklemt… Men den klaustrofobiske følelsen forsvant ganske fort da bussen ble satt i bevegelse. Da fant vi nemlig ut at støtdemperne sannsynligvis ikke var blitt montert i denne bussen… Så klausen ble erstatta av iherdige forsøk på å ikke bli sønderslått i humpene. Men for oss på bakerste rekke føltes det som at ryggraden krympa noen centimeter i løpet av turen. Ikke var vi bakerste damene av den lydløse sorten heller, så det kom unisone brøl og stønn fra baksetet. Dette skurrete bilde illustrerer egentlig situasjonen ganske bra:

20 mennesker bruker veldig fort opp oksygenet i en sånn liten buss. Det merka vi bakerste spesielt godt! «Please turn on A/C»; beskjed ble sendt framover, nådde sjåføren, som sporenstreks skrudde kaldlufta på bånn gass – full storm av iskald luft gufsa nedover pesende damer. Det var herlig i ca 7 sekund, så ble det altfor kaldt. Ny beskjed sendtes framover: «A/S off, please». Hvorpå sjåføren skrudde av. Ikke ned, men av. Sånn holdt vi det gående i halvannen time opp til tempelet, og halvannen time hjem igjen. Bånn gass på, så helt av. Hele tiden. Dette vet vi, fordi han norske som satt ved siden av sjåføren fulgte med på hvordan han skrudde og vrei på disse knottene sine. Det var nok flere enn Fruen som hadde lyst til å gå fram og stille inn A/C på litt mer levelig, jevn luftstrøm… Men det hadde utløst katastrofe om vi hadde blanda oss inn, for koreanerne sette ære i det meste, og er man bussjåfør så er man bussåfør, og med tittelsen kommer tilhørende makt over knottene på dasjbordet. Da må ikke en skarve passasjer blande seg inn, uansett hvor ulogisk sjåføren durer på!

Og så kom regnet. Trafikken i Korea er et kapittel for seg, men når det regner blir det verre enn noensinne. Vindusviskerne på fullt. Innsiden av frontvinduet var dekket av dogg. Det syns jeg var nokså skummelt. Tanken på at jeg befant meg i en fullstappa liten buss i 100 km/t på en flerfelts motorvei med sjåfør uten sikt, var ikke spesielt betryggende… Men som sagt hadde jeg egentlig nok med å ikke knuse ryggvirvlene. Samt å få puste. Men så var det noen lenger fremme som kunne melde om at «joda, han ser – litt». For sjåføren hadde sidevinduet på gløtt, og at han derfor hadde en stripe med sikt helt til venstre i vinduet. Ja, se da ble vi jo meget beroliget!

Vi lurte fælt på hvorfor ikke sjåføren åpna for luftstrøm opp til vinduet. Den forklaringen kunne han på fremste sete fortelle oss etter bussturen: Det lå nemlig noen gardiner over ventilen. Gardinene brukes når sjåføren vil ha fred mellom kjøreturene. Under kjøring var altså gardinene var stappet godt ned langs frontruta, og stengte dermed enhver luftstrøm opp. Så nordmannen (som forøvrig kun er på en ukes familiebesøk her) gjorde som nordmenn flest ville syntes var logisk: flytta litt på gardinrullen. Men da stappa sjåføren meget bestemt gardinen tilbake på plass over ventilen! Man blander seg da ikke opp i sjåførens anliggender!

Og sånn går no dagan. Opplevelsene står i kø. Mangel på logikk likeså. Life in Korea, sier bare jeg…

Risen er moden

Jepp – BarkaiKorea-bloggen is back – etter en skrekkelig lang periode uten Ipad, skrekk og gru. Men nuh er det elektroniske på plass igjen, og hodet er fullt av opplevelser som godt kunne vært blogget om!

Nå i oktober er risen er moden i Korea. Det har vært ganske kult å følge prosessen fra i vår, da markene ble oversvømt, pløyet og planta i med snorrette rekker av irrgrønne, små risplanter. Nå står markene tørre og gule med moden ris på lange strå.

I helga kjørte til en rismark som var åpen for publikum. Her var mange koreanere, og 3 utlendinger, som fikk prøve seg på  gammeldags innhøsting av ris. På tross av manglende språkkunskaper så heiv vi oss med. Dt er utrolig hvor mye som kan formidles ved hjelp av kroppspråk! Vi prøvde oss på skjæring av ris med sigd, samt ulike metoder for å «skrelle» riskornene av stråene.

For over 100 år siden brukte de to tynne bambuspinner for å dra av kornene. En stilk om gangen! Det må ha vært en kollosalt langvarig jobb!

Senere ble jobben gjort ved å dra buntevis gjennom en metallrist, og etterhver laget de en tråkkemaskin som slo av kornene. Vi fikk prøve oss på alt:

Vi lærte at det fantes god ris (tunge korn) og dårlig ris (lette korn), og vi prøvde forskjellige måter å skille de fra hverandre. Nå foregår disse prosessene selvfølgelig maskinelt, men det var gøy å se hvordan det har utviklet seg. Fikk også vite at den dårlige risen, samt «skallene» blir til dyrefór. Til kyr, faktisk. Hvordan vi fant ut det? Det er bare å mime horn og lage ku-lyder og tyggebevegelseer, så skjønner de spørsmålet!

På vei hjem i bilen snakket vi om hvor mange riskorn det finnes på én stilk. Vi har talt – ca 100! Så en rismark blir veeeeeldig masse ris. Og det er jo bra, siden det bor veeeeeldig mange folk her!

Kjekk opplevelse å få med seg, dette og!