Gå til innhold

Arkiver for

Unntakstilstand

For tiden er det unntakstilstand her hos oss. Og jeg mener ikke Koreas tragiske båtkatastrofe, for den er så fryktelig at jeg ikke orker skrive om den. Stakkar, stakkar ofre og pårørende!

image

Jeg sikter til unntakstilstanden i heimen i disse dager. Det er bare yngstejenta Karna som har sitt vanlige liv med skole, lekser, kjærest og sånn.

Husstanden er uten husbond for tida, for Trond har reist til Norge. Det er selvfølgelig jobbrelatert, men han skal også hjemom og hilse på sin mor & sønn. Ja, sønnen er jo vår, da. Men været i Norge er særdeles bra om dagen, og han gledet seg både til å komme hjem, og til å spise norske reker 🙂

Eldstebarnet Vanja flyttet fra hybelen i Busan og hjem til sin mor. Her hviler hun sine laseropererte øyne bak nedrullede persienner og dyre solbriller. Hun var særdeles nærsynt, og vi benyttet sjansen til å la de koreanske ekspertene korrigere synet hennes. Sånt kan de her! Når hun er ferdighvilt returnerer hun til Norge for videre studier og jobb. Men først må altså øynene gro…

Fruens dager dreier seg stort sett om sykling. Her lades det nemlig opp til en 5 dagers sykkeltur hvor 7 norske damer skal tilbakelegge minst 500 km fra Seoul til Busan. Jeg sier minst, for hvis vi sykler feil blir det lenger…  Mange har tatt turen før oss, og vi har detaljerte kart – uten at det nødvendigvis er en garanti til at vi finner rett vei. Sjansen på å finne fram øker nok betraktelig om Fruen ikke sykler først… Har de siste ukene hatt mange treningsturer i flotte treningsløyper. Vi har stort sett hatt bra vær, og treningsturene har vært preget av godt humør, fint tempo og flotte omgivelser:

glade sykkeldamer

Ennå har vi ikke fått sykla alle sammen på en gang, men totalt sett har iallefall Fruen fått sykla med hver og en. Vi spriker både i alder, personlighet og temperament, men alle er positive og glade, og alle grugleder seg til turen og er veeeldig gira:

sykkeldamer

Det er skikkelig gøy å ha et felles mål å jobbe mot – og det er herlig å ha tid til å gjøre det! Føler meg skikkelig heldig som har anledning til å gjøre ting som dette!

Så unntakstilstanden i heimen varer fram til 6. mai. Da kommer Trond hjem fra Norge, og Fruen hjem fra sykkelturen. Da faller nok livet tilbake i sin vante gang, såsant liv i Sør-Korea kan kalles «vant» for en norsk familie… Tjo-hei!

Vårblomstring i Sør-Korea

I vinter ble det ofte sagt at våren her i Korea skulle være så fin. Og det stemmer. Det blomstrer nemlig i Korea om våren! Da mener jeg ikke litt søte vårblomstrer her og der. Her er det mengder av busker og trær som plutselig spretter ut med milliardvis av blomster. Det er lange alléer med trær som blomster i kolossale mengder! Det blomstrer i fjellet, i byen, i hagene, i grøftekantene og overalt. Det er sååå nydelig!

En gjeng damer tok turen til et fjell som på folkemunne kalles Azaleafjellet – og bildene taler vel for seg selv:

 

Jeg heiv meg på en busstur til en by med Sør-Koreas største kirsebærblomstringsfestival. Bildene sier sitt her også: )

Og utenom fjellsider og hekker dekket av azaleablomster, og blomstrende kirsebærtrær hvor enn du ser, er det også småblomster i grøftekantene og nyplanta blomster i krukker i byen, og dette er sjele-mat!

Deilig med et utendørs kafébesøk når tempen er 21 grader i starten av april:

image

Og livet i blokkleilighet er heller ikke å forakte når jeg kan ta ut campingstolen fra bilen og sitte i «hagen» i finværet:

Våren i Korea er super  🙂

Vietnam

Karna har hatt en uke «spring break» og mor & datter reiste til Vietnam for aller første gang. Det første som slo oss, bortsett fra varmen på ca 35 grader, var trafikken. Vi syns det var kaotisk på Bali, men dette slår jo alt vi tidligere har sett. Galematias, er det! Det kryr av mopeder, og i rundkjøringene ser det ut som om det er alle mot alle: biler og busser og mopeder i en stor bevegelig masse. Gåog gående. Folk overalt og boder hvor det selges alt mulig og du milde moses for et yrende liv. Inntrykkene sto i kø, og her kommer «dagboka»:

Trond kjørte oss til Busan, og så var det drøye 5 timers flytur til Ho Chi Minh (= Saigon). Ble praia av en taxisjåfør, som viste seg å være en IT-student med bil. Men han snakket ok engelsk, så da var det helt greit. Altså «taxi» til hotellet, Little Saigon Boutique Hotel, som viste seg å ligge inn i et smug som først var skummelt men så var det bare koselig – og midt i smørøyet (hurra for Trip Advisor)! Ut på street’en og suge inntrykk av Vietnam – vandra gatelangs i heten og var på marked . Vi trodd alt var billlig, men ble sjokkert over de høye prisene; vi syntes alt var kjempedyrt. 60 kroner for et bittelite grillspyd ble for drøyt, så vi himla med øyenbryna og gikk avgårde. Det viste seg imidlertid at vi hadde gått surr i valutaen og rekna en null for mye. 6 kroner for grillspydet var jo greiere pris, da… Om kvelden testa vi vietnamesisk mat som Fruen syns er himmelsk, men som Karna foretrakk å ta bilder av… Etterpå gikk vi rett og slett på operaen hvor vi så et fantastisk show («O A show») med dansende akrobater og bambusstokker – som viste vietnamesisk kultur & historie. Absolutt et høydepunkt!

image

Med 2 timer tidsforskjell til Korea ble det en tidlig kveld. Sov som steiner til vi måtte opp og hoppe for neste dags eventyr.

Neste dag hadde vi book’a «Ho Chi Minh City Tour» til den nette sum av USD 10, og ble henta med buss kl 0815. Nei, nå tuller jeg. Vi skulle etter planen bli henta 0815, men ble henta kl 09 istedenfor. Tid er ikke så vesentlig i Vietnam, visst… Første stopp var War Museum. Her lærte vi at vietnameserne kaller krigen for American War. Selvfølgelig. Jeg har bare aldri tenkt på det sånn, før. Fyttekatta så fryktelig dette var! Fruen holdt i ca 30 minutt før inntrykkene ble for vonde så snått og tårer rant i strie strømmer. Snille vietnamesere kom med papirlommetørklær og klapp på skulderen.

Vietnam War Museum, Saigon

Videre til China Town og markedet der. Trangt og overfylt og varmt! Karna ble tilbudt en lotteri ticket, som hun ikke viste hva var, og tok imot. Jeg sa «gi den tilbake – det er en lodd» og Karna la den tilbake i damas loddbunke. Og så gikk vi. Men dama kom etter og var illsint – hytta med neven og hylte og skreik – to securityvaaaakter kom, og det stimla rundt oss med folk og Fruen ble helt svett. Men det ordna seg, heldigvis. Og guiden ga meg IKKE lov til å betale meg ut av situasjonen ved å gi dama de 3 kronene hun ville ha for loddet sitt! Akk ja.

image

Videre til Saigons eldste tempel med røkelse og ofringer og lys og sånn. Spiralene på bildet er røkelse som folk kjøper og får navnet sitt på, samt et ønske. Så henger de og brenner et døgn. Tidligere solgte de røkelsespiraler som brant en hel uke, men templene ble så forurensa av all røyken at de måtte gå ned i størrelse…

image

Etter sightseeingen bar det til flyplassen hvor vi fløy videre til Da Nang, hvor vi igjen havna i taxi. Denne hadde både taxameter og sjåføren med uniformsskjorte, men det hjelper jo lite når han ikke kan veien til den lille byen Hoi An. Men da ringer man bare en venn… Karna lurte fælt på hvordan dette hotellet vårt kunne se ut, for de omgivelsene vi kjørte gjennom var meget tvilsomme. Plutselig sto det ei dame foran et at husene (skurene) og vinka veldig energisk – det viste seg at hun var en venn av taxisjåføren, og at hun attpåtil kunne engelsk og var lommekjent i Hoi An – så dama ble med i taxien som guide. Som omsider fant fram. Etter vi hadde tatt en runde og sjekka vi ut hotellet, Hoi An Sunrise Beach Resort. Det var pent. Nesten litt i overkant av det vi trengte, kjente Fruen på!

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Opp og hopp til tidlig frokost, for Karna skulle til massasje kl 09. Fruen la seg på solseng helt nederst mot stranda. Bølgelyd, palmesus og sand mellom tærne – og DER kom feriefølelsen!

image

Etter noen morgentimer i sola tok vi shuttle bus til sentrum. Byen Hoi An ble i 1999 oppført på UNESCOs liste over verdensarven (UNESCO World Heritage List), ettersom gamlebyen i Hoi An er et uvanlig godt bevart eksempel på en sørøsiatisk handelshavn i perioden 1400 til 1800. Byen er nå en koselig skredderby hvor man kan få sydd ALT! Enten velger man fra utstillingsmodellene, eller kan man ha med yndlingsplagg som de kopierer, eller man viser et bilde eller tegning som så blir skreddersydd etter mål. Åh, gjett om vi var klar… Fruen hadde i utgangspunktet tenkt å bare handle litt…. men med så mange fristelser gikk selvfølgelig den planen i vasken!

Fruen går amok hos skredderen

Vietnameserne er bittesmå i forhold til oss: Fruen ble jo en kjempe i forhold! Etter første sying måtte vi inn til «fitting» og så måtte noen plagg justeres litt – men jammen var de proffe på å få plaggene til å sitte som støpt. Siden vi var for solbrendte til å kunne ligge i sola, holdt vi oss like godt inne i skredderbyen i tre hele dager. Gjett om vi hadde det kjekt!

Karna hadde selvfølgelig planlagt hvordan hver eneste kjole, skjørt og jakke skulle se ut. Mor holdt seg unna og lot henne styre på. Er det rart hun ser fornøyd ut!? Det ble til og med skreddersydde bikinier (!) belter (!!) og sko (!!!) på frøkna:

image

Innimellom prøving og atter prøving hadde vi pauser i små vannhull. En dag traff vi en turistbåtkaptein og avtalte tur på sjøen neste dag. Vi smurte oss med faktor 90 (!) og hadde et par herlige timer til sjøs:

turistbåttur

Siste dag i Hoi An fikk vi oss et par gode timer ved stranda på hotellet (med faktor 90) før vi henta de siste kjolene og såvidt klarte å holde oss under max vekt. Så var det opp kl 5 neste morgen og fly tilbake til Ho Chi Minh hvor vi ankom kl 9. Det ga oss en hel dag til flere opplevelser, siden returflighten hjem gikk ved midnatt. Bagasjen fikk vi plassert på det lille hotellet vi hadde aller første natta, og siden vi var så utslitt etter all klesprøvingen tok vi oss en tur på spa. Alldeles nydelig, og 600 kr for 2 personer i 3 timer er ingen upris!

Deretter bar det videre – møtte en guide som tok oss med på et «water puppet show» som skulle være populært og kjekt. Vi syns det var både langtekkelig og kjedelig, men sånn går det når man starter med det beste og starter med å gå i operaen. Jaja. Neste post på programmet var å bli sykla i rickshaw gjennom den grusomme trafikken – «sjåførene» var noen pirtynne gamle tannlause menn. Huff, jeg hadde mest lyst å be om å bytte plass med min tråkker. De var bare skinn og bein og eide ikke krefter. Men omsider kom vi fram til båten vi skulle tilbringe kvelden på. Den tok oss med på Saigon River, og guiden var med. Hun hadde bare oss to, og siden hun var flink i engelsk ble det en riktig kjekk kveld med kjekk underholdning, samt god mat og drikke!

Dinner cruise

Flighten hjem gikk om natten, og Trond sto i Busan og henta oss kl 07. Denne ferien kommer veldig høyt opp på lista over De Beste Turene, så hit vil vi gjerne tilbake! Avslutter med random bilder fra Vietnam – et fantastisk spennende reisemål:

Vietnam