Et halvt år som Expat i Sør-Korea

Jøss som tiden flyr – nå har vi bodd i Sør-Korea et halvt år! Fruen trodde i utgangspunktet at dagene i Korea kom til å bli lange uten jobb og faste holdepunkt. Den gang ei. Dagene går altfor fort – for gubbevaremegvel så mye gøy det går an å gjøre her! Etterhvert som man finner ut av ting trenger man verken være ensom eller ha det kjedelig!

På øya Geoje hvor vi bor må det være tusenvis av Expats. Expat er ordet på folk som er sendt utenlands av et firma for å gjøre en jobb. Fruen er dermed Expat wife – og stortrives i den rollen! Her er tre digre koreanske verft: Samsung (hvor Trond jobber), DSME og Hyundai bygger alle skip og rigger for utlendinger, så her er det Expats fra hele verden. Jeg har prøvd ut litt forskjellige sosiale grupper, men ser at jeg trives best med skandinaviske damer. Like barn leker best, osv…. Trodde aldri jeg kom til å si det, men det gjøre jeg nå.

Og facebook er en fantastisk oppfinnelse. Trodde aldri jeg kom til å si det heller, men løye med det… For uten Facebook hadde vi Expat’er ikke funnet ut hva som skjer hvor og når. Og her skjer det uhorvelig mange ting – alt fra turgrupper, kajakk-klubb, yoga, sykkelgrupper til matkurs, håndarbeidsgrupper, fotokurs eller makeup-kurs. Alt mulig! Folk er flinke til å poste ting de oppdager, så er det opp til en selv å henge seg på. Fruen er nokså uredd når det gjelder å prøve nye ting, så dagene fylles av aktiviteter av ulik art og opplevelsene står i kø!

Likevel gjelder det å finne sin egen vei, og lande på en balanse mellom aktiviteter og hjemmeliv som passer både Frua og familien. Som Expat wife har man et helt annet liv en den som jobber og de som går på skole. Selv legger aktivitetene mine til dagtid, sånn at jeg er hjemme når resten av familien har fri. Da er det middag, lekser og sofa-liv som gjelder. Dessuten prøver jeg å dra de andre med ut på litt forskjellig i helgene. Da er det jo fint å ha masse selvopplevde aktiviteter å velge blant.

Jeg vet at Statoil skal sende masse folk til nye prosjekter i Korea, og flere av disse potensielle Expat’ene leser bloggen min. Jeg har her satt sammen noen bilder for å illustrere litt av aktivitetene man kan bedrive i Korea vinterstid:

 

Nå er vinteren snart over; det er knopper på trærne og vår i lufta. Når våren setter inn i midten av mars er det virkelig duket for frilluftsliv. Tjohei; gjett om Fruen er klar for neste halvår i Korea!

Long season

Her i Korea er det ofte long season. Og med long mener jeg ikke lang, men gal. Altså wrong. For i Korea selges varer når det er sesong for det. I Norge har vi jordbærsesong om sommeren og lammekjøtt om høsten. Helt forståelig at mat har sin sesong; sånn er det her også (og jordbærsesongen her er forresten fra desember – februar) Vanskeligere er det å forstå logikken med å selge ting som sesongvare. Spesielt når man er norsk og ikke skjønner hvilken season er lait og hvilken season er long.

Da vi flyttet hit i august hadde vi med et laken til hver seng. Det er litt lite, så jeg tenkte å kjøpe flere her. Det var ihvertfall planen. Jeg lette og lette, uten hell. Stor var forbauselsen da jeg ble fortalt at laken selges om våren. August var long season for lakenkjøp! Å nei, det er ikke tull. Jeg har nå bodd her i et halvt år, og ennå ikke sett et eneste laken til salgs. Men nå er det snart vår – da dukker de nok opp!

Etterhvert har vi funnet ut alt mulig er sesongvare her. Så ser vi noe vi kommer til å trenge senere, er det best å kjøpe det med en gang. For når sesongen er over fjernes det fra hyllene, og er ikke lenger å få fatt i. Borte vekk, finnes ikke lenger! Da må vi pent vente til sesongen er lait igjen…

Før jul skulle Karna ha seg finkjole. Vi lette og lette. Fant masse kjoler, men ingen finkjoler. Bare strikkekjoler eller kjoler i tykt stoff. Vi kjørte til andre byer. Same, same. Kun strikkekjoler og kjoler i tykt stoff. Vi trålte et svært handlesenter med 7 etasjer på jakt etter en finkjole. Niks. Men tusenvis av strikkekjoler, som det tydeligvis var lait season for. Løsningen ble å få sydd en hos skredderen…

I høst kjøpte jeg noen fine kubbelys. I februar gikk jeg tilbake til butikken for å kjøpe flere. Men guess what? Solli, long season… Og i dag var jeg i en skobutikk for å finne støvler. Ikke fordi det regner, for det gjør det nemlig ikke – hurra – men fordi jeg har kjøpt kajakk – dobbelthurra – og siden jeg går uti fra stranda er det lurt med støvler. Men han i skobutikken, som kunne forholdsvis bra engelsk – hurra igjen – fortalte at «no lain boots at this time. In Korea, lain boots only in summer. Long season for lain boots». Akk ja….

Rasisme, rett og slett!

Fruen har blitt offer for rasisme. Utlendinger i Sør-Korea blir innimellom forskjellsbehandlet – negativt – på grunn av at vi ikke er koreanske. Jeg er vant med at ting går min vei – vi er priviligerte sånn, vi norske! For første gang i historien (og jeg har ganske mange historier!) har jeg opplevd det som negativt å være norsk. Eller hvit. Eller utenlandsk. Jeg vet ikke nøyaktig hva det var, men noe med meg var tydeligvis feil. Det var ikke kjekt, og det gjorde meg forbanna!

Jeg skulle endelig på min første spinningtime sammen med norske Elin. Var langt over gjennomsnittet gira, og løp happy opp trappa, og inn døra – hvor vi blir stoppet av sjefen på senteret – en meget bestemt (og sur) dame som sier NO! og holder armene i kryss foran seg (ofte brukt i Korea for å understreke nei’et), sånn som han her:

Og Fruen, i dette tilfellet blond og naiv, smiler og spør «why?» Den lille bryske damen sier «many people!». Jeg trodde dermed at timen var full, og spør smilende om jeg kan sette meg opp senere på dagen eller neste dag eller en annen gang. Samme sure svar: «NO! Many people». Jeg blir stående som et spørsmålstegn…??…

Så kommer flere folk inn døra. De koreanske går rett inn. De utlandske blir stoppet med armbevegelser og NO! Plutselig kommer det noen australske damer ut fra spinningsalen. Disse damene hadde faktisk fått plass, men ombestemte seg da flere av vennene deres ble nektet inngang. Det samme hadde nemlig skjedd uka før. De forlangte pengene igjen, og sa «this is rasicm – I don’t want to spend my money here», og så stormet de ut. Dermed ble det jo plass til meg, og jeg fikk mast meg til et sykkelsete. Men det var 9 ledige sykler den timen….

Jeg forteller historien til andre utlendinger her, som igjen kan fortelle om lik behandling rundt omkring:

– blir nekta å prøve klær i butikkene (får ikke ta med seg plagg inn i prøverommet)
– Den bestilte personlige treneren ser at kunden er en utlending, sier NO! og går igjen
– blir nekta å komme inn på treningssenter
– blir nekta servering på kafé («sold out» til hvite, mens det er mer enn nok til koreanerne)

I en facebook-gruppe kom det et innlegg fra en dame som hadde blitt nektet service i en «dog grooming clinic» fordi det plutselig var «service only for Koreans». Ok – nordmenn syns kanskje det ikke er så ille om noen nekter å klippe hunden din, men her er det like vanlig å ta hunden til frisøren som det er å gå til frisøren selv.

Tenk om disse episodene hadde forekommet i Norge – det hadde blitt førstesideoppslag i VG og big baluba!

Etter den lite kjekke opplevelsen på treningsstudioet fikk jeg hjelp av Tronds fantastiske sekretær, Young-Mi, til å finne et mer vennlig treningssenter. Før jeg gikk dit ringte hun for å spørre om utlendinger var velkomne – og det var vi – hurra! Så Fruen testet spinning her også. Mange smilende, tommel-opp folk på trening, som syns det var kult og eksotisk – de syns at sykkelsetet mitt var stillet veeeldig høyt! Både sjefen og instruktøren var kjempegreie og hjelpsomme. Men: på sykkelen ved siden av meg satt ei ung jente, 20-25 år, og viftet noe voldsomt med armene. Jaja, tenkte jeg, hun er vel varm. Hun stanset etterhvert helt å sykle, sendte meg skikkelig stygge blikk (i speilet) og viftet noe helt ekstremt med hele armene foran ansiktet. Jøss, tenkte jeg naivt (igjen) håpe hun ikke besvimer, hvis hun er SÅ varm.

Etterhvert som hun ikke ga seg med å vifte tenkte jeg jo mitt, for det er en kjent sak at «hvite» folk lukter vondt (melk/gjær-aktig) for asiatere. Kanskje hun her vifte-guri rett og slett demonstrerte hvor vondt jeg luktet? Jepp, helt riktig! For etter en stun satt hun seg i ro på sykkelen (mens alle andre tråkket som gale) og holdt seg for nesen! Det var ikke til å misforstå. Sorry for at jeg ikke lukter som en koreaner altså, men vet du pigede hva: det hun gjorde var slemt! Og det er ikke snilt å være slem. Fy deg, vifte-guri!

Men ja, jeg skjønner at mange koreanere syns det begynner å bli vel mange av oss her. Og jeg skjønner at det er irriterende at vi ikke gidder å lære oss koreansk mens vi forventer at de lærer seg engelsk. Men jeg inrømmer at jeg har lyst å gå i forsvar.

Jeg har lyst å fortelle at utlendingene bidrar til tusenvis av arbeidsplasser på verftene som bygger båtene og rigger. Jeg har lyst til å fortelle om all den ingeniørkunnskap som blir gitt til koreanerne – fra utlendingene. Og jeg har lyst til å minne om all businessen vi bidrar til ved å leier leiligheter og biler, ved å spise på restauranter og å handle, og denne lista goes on and on. Vi kommer med penger og kunnskap, og blir møtt med rasisme!!?

Men jeg sier ingenting. Jeg hever meg over idiotien og bestemmer meg simpelten for å ikke bry meg om rasistene. Jeg konsentrer meg isteden om de koreanerne som oppfører seg som høflig og snilt som folk flest. Og de er heldigvis i stort flertall!

Boxing

Fruen har vært på 8 ukers kurs i boxing sammen med Elisabeth, Borhild og Elin! Vi har slett ikke tenkt oss i ringen med Cecilia Brækhus, for dette var en litt annen type boxing kalt Hangi. Det er en koreansk tradisjonell teknikk for å lage ting (esker, fat, bokser, hyller, lamper, små møbler) av papp – og veldig mye lim! Fruen har rett og slett vært på pappeskekurs – haha, så mye GØY som finnes der ute!
Vi fant et lite overfylt krypinn som holdt kurs i dette her – selvfølgelig bestilte vi et 8-ukers Hangikurs. Vi trodde vi skulle lage hver sin boks – derav nanet «boxing». Det er jo mye kulere å si «vi skal på boxing på mandag» enn å si at «vi skal på pappeske-kurs»! Men valgmulighetene var store; vi kunne nesten lage hva som helst. Stilen er veldig koreansk (selvfølgelig) og her er et utvalg av modellene:

Elin og Borghild ville lage tradisjonelle fat (dog med svært moderert dekor), mens Elisabeth og Fruen bestemte seg for en stor åttekantet krukke som visstnok blir brukt som risbeholder. Vi valgte et svært ukoreansk utseende, uten en eneste snirkel eller pynt, og i helt andre farger enn normalt. De koreanske damene gjorde store øyne (tror ikke tanken på å gjøre det sånn hadde slått dem, engang) men vi ble fornøyde!

Det var et sosialt kurs. Vi var 4 damer som gikk sammen, og så var det en del koreanske damer der i tillegg. Og god plass var der ikke – trangt og så innihampen rotete at vi fikk helt neller. Ting sto stablet overalt, og tilsynelatende uten system; papp, lim, papir, mikro-ovn, utstyr, modeller, rusk og rask mat og sakser og tannbørster og gudhjelpeossvel! Et par ganger hadde boxe-damen med mat, og da var det kom-og-spis enten du liker koreansk mat eller ikke..

boxesjef og kimchi-kokk

bakte søtpoteter og nylaga kimchi

kimchikålen rives i småbiter

koreansk lunch i alt rotet

kimchiiiii

må man, så må man!

Kurset varte i 8 uker, og jammen har det vært mye «lått & løye» – sjekk lysbildeserien:

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Skitur til koreansk tyrolerby (!)

Hvem ville trodd at midt i tjukkeste Sør-Korea, bare 2 timers kjøring fra oss, finnes et tyrol-aktig skisenter med ørten heiser og kunstsnø? Well, Muju heter stedet, og er visst Koreas beste skianlegg. Hit reiste Fruen og Karna på slalomtur i helga mens Trond er på jobb i Norge. Akk ja…

Denne helga var det «Chinese New Year». Dette er en stor koreansk fest hvor koreanerne er hjemme hos slektninger og feirer nyttår. Derfor hadde skolene fri torsdag og fredag, og vi benyttet de kjærkomne fridagene til en liten miniferie. Vi reiste til fjells  sammen med norske Idunn og hennes døtre Hedda og Marita på 14.

«Tirolhotellet» var fullt, til tross for 1400 rom. Dette anlegget må jo være en gullgruve; denne helga var det mange norske der (pga skoleferien) og de kunne fortelle om skyhøye hotellpriser: NOK 3500 per natt! Vi hadde tidligere kjørt til Muju på søndagstur og klart å reservere motellrom (trodde vi). Helt annen standard enn hotellet, men prisen var mer overkommelig: NOK 750 per natt, og altså ledig. (For de som tror Korea er et billig land, så er det helt feil; dette kommer det mer om i et senere bloggkapittel!)

Vel framme viste det seg at Fruen hadde klussa det til og betalt depositum til feil motell…  Jaja, vi er etterhvert blittvant med at det her stadig oppstår komplikasjoner fordi
a) vi ikke vet hvordan ting gjøres, og
b) vi ikke skjønner språket.
Men som alltid ordna det seg til slutt; tilfeldigvis kom en koreansk amerikaner forbi – vi brukte ham som tolk, og fant da fram til der vi skulle bo. Jeg vet ikke hvem som er mest fortvilt over at vi ikke klarer å kommunisere – oss eller koreanerne. Men makan til behjelpelige folk og god service skal man lete lenge etter! De kommer med oss i bilene vår og guider oss frem til rett sted, ringer rundt og smiler og bukker.

Vel inne på rett motell installerte vi oss i et damerom og et jenterom. Rommene var sparsomt møblert, men hadde seng, ihvertfall. Den var knallhard, på koreansk vis. Men: siden koreanere sover ofte på gulvet (dermed er det soveplass til mange på et rom), var det masse vatterte tepper (=dyner) i skapet. Vi la alle teppene oppå madrassen, og så medbrakt laken på toppen; vips, hadde vi prinsse-på-erten-seng! Sjekk de teppene:

Og det var ikke bare laken vi hadde med oss. Disse damene har vært på tur før; Idunn har fortid fra 4 års jordomseiling (!) og Fruen kan vel også sies å ha vært ute en vinterdag før. Så ut fra bilene dro vi ut nok bagasje for en overvintring; dyner, puter, campingstoler, vin, kaffetrakter (!), mat, snacks og telys (!) Et frottehåndkle ble surret rundt det skrekkelige taklyset (koreansk lys er blåhvitt og skrekkelig ukoselig) og etter å ha flyttet tv’en over på nattbordet fikk vi oss jammen også et spisebord. Jentene kom inn til  lunch «motel standard» før de skulle i bakken:

Ingen av de andre norske ungdommene orket å gå i bakken torsdagen; det var tåke, regn og vind og skikkelig surt. Men våre jenter var kjempegira på skikjøring, og brydde seg ikke om været! Så etter lunch var det rett i skiutleien. I Korea leier man ikke bare ski, men også klær. Kjempepraktisk – og faktisk ganske rimelig; klær + ski & utstyr + 4 timers heiskort kostet kr 450. Her er vi i utleien med de sympatiske koreanske mennene som kunne 8 ord engelsk (til sammen):

Vi skjønte ikke hva utleiemannen prøvde å fortelle oss om hvor vi skulle hente skikortene – kommunikasjonen er frustrerende vanskelig – så når han til slutt sa «together move» og «pollo me» skjønte vi at vi skulle kjøre sammen, og vi skulle kjøre etter ham. Hihi, pollo me – gjett om det blir fast uttrykk fra nå av! Utlevering av skikort viste seg å være på et annet sted enn både skiutleie og skiheis. Med vår retningssans var det svært hendig med guide! Vel framme var det 3 happy jenter som fikk seg noen kjekke turer i trekket:

Om kvelden møttes 20 norske til middag på en «tysk pølse og øl-restaurant». Vi ba motellverten ringe etter taxi, men det fantes ikke, så det var han selv som kjørte oss de 2 kilometrene opp til restauranten. Og det var «service» og han skulle IKKE ha betaling. Kjempesnilt!! Måltidet ble (som vanlig) ingen gourmet opplevelse, men det ble desto mer underholdende. Vi velger å se på rare hendelser som gøy, for ellers kan man jo bli superfrustrert. Vi satt i en stor restaurant som var 1/4 full. Bord til 20 var forhåndsbestilt, og menyen var svært enkel; pølser, kylling, wok’a grønnsaker og pommes frites. Men det ble et langvarig og underholdende måltid; først kom øl til mennene. Ingenting til damene eller ungdommene. Så kom den første tallerken. Men ingen drikke. En tallerk til. Noen fikk et glass vann. Tydeligvis laget kokken en og en porsjon om gangen, for det tok 5-7 minutter mellom hver servering. Med 20 personer tar det tid! Det tok to timer (!) fra den første fikk sin mat til den siste ble servert. Plutselig kom det en håndfull gafler på bordet (pinner hadde alle fra før). Og halvveis ut i måltidet fikk vi jammen en stabel tallerker, så vi kunne dele den maten som noen hadde fått…. Men av og til kom det et glass vann eller en cola. Hurra! Vinbestilling ga vi opp, da valget stod mellom en koreansk søt rødvin eller en amerikansk skvipete sak på 7,5%. En i selskapet gikk til og med til nabobutikken for å kjøpe vin (jada, medbrakt vin er ikke noe problem på koreansk restaurant), men de hadde bare de samme to typene der også. Så vi som ikke er glade i øl holdt oss til vann. Som vi omsider fikk. Hvis vi var heldige.  Haha, det ble et minneverdig måltid!

Vil påpeke at servicen på motellet var helt fenomenal! Ikke bare ble vi kjørt og hentet av motellverten. Han kom også med en bolle varm frokost til hvert rom. Skal ikke påstå at det verken lukta godt eller smakte godt, men servicen skal han ha ros for:

Neste dag våknet vi til knallvær; 10 grader og sol fra skyfri himmel. Jippi – i dag skulle alle 5 i skibakken. Det betydde ny runde i skiutleien; damene fikk utmerket service på tross av digre føtter størrelse 40 og norske legger…

Jentenes klær var fremdeles våte, og de benyttet anledningen til å leie like klær – vips, hadde vi trillinger:

Det ble en drømmedag – fine forhold i bakken, blide jenter og lykkelige mødre:

Etter gårsdagens langvarige middag ble det denne kvelden pizza delivery, eller «deliberi» som vi sier på koreansk-engelsk (med peppelåni, jadda). Men dagen var langt fra slutt. Skibakken hadde nemlig nattkjøring fra 22 – 02, og jentene hadde SÅÅÅ lyst. Så trøtt mor kjørte tre tøffe jenter til trekket kl 22, og ennå trøttere mor hentet tre veldig fornøyde jenter kl 02. For en opplevelse:

Dette var en fantastisk kjekk miniferie – blir nok ikke lenge til vi tar oss en tur til Muju igjen!