Fisk og krabbe i Korea

Sjømat er superpopulært her i Korea. Mange utlendinger (spesielt de som ikke er norske) er i ekstase over hvor fersk sjømaten er her. Men jeg, og andre som er vant med delikat, norsk sjømat, syns at den koreanske sjømaten er rimelig ekkel. For meg er det stor forskjell på fersk og halvdød fisk… «Fresh markeds» finnes i hver eneste by her, og i fiskedelen av markedet finner man sjømat som er levende, halvdød, nettopp død, og død for lenge siden. De levende/halvdøde/nettopp døde ligger i baljer med bittelitt vann:

            

…og noen heldige (?) får ende sine siste levedager i akvarium:

    

Fisk som svømmer med buken opp frister lite for Hr. og Fru Barka… Dessuten syns vi at omgivelsene er nokså lite apetittelige. Jeg legger like godt ut en videosnutt fra fiskemarkedet rett borti gata fra der vi bor:

Derfor har vi til nå holdt oss klar sjømaten. Men så ville Fruen ha krabbe. Ikke små koreanske krabber, og selvfølgelig ikke norsk krabbe, men den digre russerkrabben. For den fines nemlig til salgs fra restauranter her, og rett over gata for blokka vår er det en krabberestaurant med masser av krabber i diverse størrelser som ligger tett i tett i akvariene sine (akk, for en skjebne!)

Men fasilitetene på koreanske restauranter ikke faller helt i Barkas smak (ok – kall oss gjerne kresne) så ville Fruen koke krabben selv. Derfor kjøpte vi den minste krabben han hadde,  «kun» 2,1 kg – og betalte 125000 won (725 nok); fyttigrisen – dette bør bli bra! Så ble krabben pakket levende inn – først i to gjennomsiktige poser, og så en sort bærepose utenpå – ingen drypping og grising; særdeles finslig – heldigvis! Vi bar den over gata og hjem på kjøkken, og der kikket den forventningsfullt (?) ut av posen:

Heldigvis har jeg invistert i stor komlegryte – for denne krabaten hadde stort «vingespenn»!

Vi putta den raskt med hodet ned i kokende vann (må få med at avlivingsprosessen ble gjort rett – ellers får jeg pes fra min krabbekoings-spesialist-søster Gunvor!)

   

Men pga størrelsen måtte den snus for videre koking -. det var jo beina vi var interessert i å ha. Så her ligger den og trekker:

Og Trond sto som vanlig for oppdeling og servering – tilbehøret var på norsk manér franskbrød med smør, majones og egenplukka sitron (ok – akkurat det var ikke særlig norsk)

Og smaken var helt fin. Fruen syns den var veldig god. Karna syns den var helt grei. Trond syns ikke den var verd pengene (kan jo være enig i det…) skjønt det ble et godt måltid:

Men når mammen i huset våkna dagen etterpå med allergiprikker over hele seg, var måltidet definitivt ikke verd pengene! Siden han har spise sjømat og krabbe hele livet uten reaksjon må det nok være noe annet i denne krabben enn i den norske. Litt mye atomreaktor-avfall fra Japan, kanskje?? Uansett så ble det masse krabberester igjen. Dermed prøvde Fruen seg på krabbekaker for aller første gang. Selv om konsistensen ble litt for myk ble de særdeles smakfulle (for de mat-interesserte: krabbe- poteter – majones – egg – brødsmuler – hvitløk – ingefær – vårløk – sitronsaft – chilipulver – karri – paprikapulver – salt – pepper). Men faren for atom-avfall ligger og lurer i bakhodet, så krabbe frister ikke en gang til. Og blekksprut, skjell og fisk fra markedet er nå helt uaktuelt. Fra nå av holder vi oss nok HELT vekk fra sjømaten!

Fjelltur i høstfarger

Minst en gang hver uke går Fruen og Doggie på fjelltur med andre damer. Vi er sikkert hundrevis av Expat-damer fra mange land her på øya Geoje, og mange har dannet turgrupper. Vi facebook’er hverandre samles for tur – det har det veldig kjekt!! Her på øya «vår» er det utallige topper å bestige. Det er supert tilrettelagt med turstier og utsiktspunkt. Men det er bratt!  Av og til er det så bratt at jeg tenker «blir det brattere nå så ramler vi bakover». Men flott er det. Og god trening – kondis & leggmuskler oppover, og balanse og lårmuskler nedover! Her er 20 skandinaviske damer i lang, lang rekke:

Været er nå betraktelig kaldere enn tidligere, men fremdeles er det sol og blå himmel. Det er visst sånn det er i Korea hele tiden – det er helt herlig å slippe det grå vestlandsværet! Regn har vi nesten aldri. Jo, av og til regner det om nettene, og vi har hatt et par styrtbyger når en tropisk storm har vært et sted langt vekke. Men hver dag trekker jeg fra gardinene og ser ut på blå himmel. Det er SÅ herlig 🙂 Jeg har ikke gått på en eneste tur i vått vær. Og dette er høsten – Fruen liker en hel haug!!

Nå er høstfargene intense, og turdamene er enige om at vi om at vi nesten må kype oss i armen for å tro at vi opplever disse fantastiske turene.

Flott utsikt høyt oppe:

Her er Doggie på toppen:

På toppen er det obligatorisk med gruppebilde:

Men selv om vi hver dag våkner til sol og blå himmel, er det definitivt ikke 20 grader lenger. Denne uka var det gull med ull – heldigvis at vi tok med oss en stor bag med Devold ull. Denne uka fant jeg is i bakken i undersolt terreng om morgenen:

Da jeg tredde på meg full habitt med Bergans og Devold sa de australske damene: «oh! you really do look sooooo Nordic!» Jaja, jojo, well, ehh, I am… Så det er deilig med gode klær, for jammen blåser det på toppene i Korea, også:

Citron farm

Vi finner på mye rart! Nå har vi vært på utflukt til en «citron farm». Søndag morgen plukka vi opp Svein Haaland (Tronds kollega og gode venn) og kjørte avgårde på tur sammen med en gjeng ukjente utlendinger samt to koreanske guider. Butikker og markeder flommer i disse dager over av en sitrusfrukt kalt «citron» som ser ut som en blanding mellom sitron og mandarin, og denne frukten er en spesialitet for øya vi bor på. Fruen hadde fått nyss i utflukten via en «mat-gruppe» på face book, og uten at vi helt visst hva vi skulle, så bar det i vei – ut på exploring!

Så kjørte vi til en gård som produserte citron’er, og bonden vi besøkte viste seg være øyas største citron-produsent. Av citron’ene lager de en slags marmelade som de blander ut i vann og bruker som te. Og dette er en kose-te som smaker godt, men som også er god om høsten for såre halser. Marmeladen kan sikkert også brukes på brødskiva.  Vi fikk omvisning på plantasjen og lov til å se produksjonen og smake både marmelade og ferdig te. Åhhh, så gøy dette var!

   
Fint vær, blå himmel, deilig sitronlukt og lov til å plukke så mye vi ville!

 
Jaja, det er begrensa hvor mange sitroner jeg egentlig trenger, men noen til pynt og lukt var fint!
Gutta boys syns også dette var gøy, og vi storkoste oss!

     
Inne i produksjonshallen var det citron’er i lange baner

     
Damene var i full gang med å ta ut frøene:

  
Både frø og saft ble kastet, for koreanerne har ingen tradisjon for å bruke sitronsaft i matlaging. Her er det fruktkjøtt og skall som skal brukes. Det var stasjoner for kutting-i-maskin, blanding-med-sukker, ligge-å-vente-til-sukkeret-er-oppløst.

  
Til slutt var det en snill dame som øste uferdig marmelade over i glass, som vi aller nådigst fikk tryglet oss til å kjøpe for en 50-lapp.

Dette var en stor opplevelse, og en knallkjekk dag!!

På spisebordet ligger nå nyplukka «citron’er» og lukter deilig ved siden av marmeladekrukka:

Te mot det ene og det andre

På gata i Gohyeon /gåj’ånn/ hvor jeg bor, kan man få kjøpt det meste. Selgerne plasserer varene på presenninger rett på bakken. Det gjør det til en utfordring å ha med hund i byen; «nei, Doggie, ikke tiss på den tørka blekkspruten». Well, well.

Denne mannen selger hauger med diverse som ser ut som bark / gress / treflis. Norske Borghild (eller Boggigg som hun kalles her)  trodde det måtte være opptenningsved. Men da tok vi skammelig feil. Igjen. For mannen solgte te. Ikke kose-te med stearinlys og bok i sofakroken, men medisin-te. Det fant vi ut siden selgeren kunne ca 7 ord engelsk, og de norske kjøperne stilte uredd opp med 2 x 1.80 m kroppsspråk. Ha-ha, kommunikasjon er en gøyal utfordring. Etter mye gestikulering og latter fant vi ut at te’ene er virksomme mot det meste:

te mot hoste – te mot sår som ikke vil gro – kolesterolsenkende te – te mot kviser og te mot håravfall.

Åh, gi meg en pose hår-te, please! Boggigg og Fruen vil dele en boks!
Lages på følgende måte: En neve «te» has i en hvit tøypose (fås på kjøpet) og overhelles 2 liter kokende vann. Trekkes i 20 minutter. Drikk disse to literne i løpet av en dag. Drikke, drikke, hele tiden. Hver dag.
Klart vi handler!

Hurra, nå skal håret forbli i skallen! Full fart hjem og brygge te. Men det ser ut som grovt høy, og lukter veldig grønt. Hm…

Og smaken? Føttekatta, så beisk. Infernalsk, grusomt beisk. Ikke tale om jeg klarer 2 liter av dette til dagen. Ikke to slurker engang. Om jeg holdt på å tørste ihjel i en ørken, hadde jeg nok klart å drikke den (men hva skal jeg med tjukt hår i ørkenen, liksom?) Så teen gikk i søpla. Borghild sin, også. Men gøy var det. Og nå har vi prøvd!

Koreansk lunch og japansk middag. Eller ikke…

Her i uka var vi 10 damer som var ute for å spise koreansk lunch. Vi skulle ha den kjente (?) rette «Bibimpap» og koreanske pannekaker.  Her er bibimpap’en: ris, grønnsaker og kjøttdeig. Og tørka tang!

Alt blandes, og vips! smaker hele greia bare tørka tang. Og det syns ikke jeg er godt. Men det er jo jeg som er rar i smaksløkene, for alle de andre 9 damene syns det var kjempegodt!

Vi fikk også «koreansk pannekake», som er masse grønnsaker som er stekt, deretter vendt i litt egg og stekt som en pannekake. Dagens variant inneholdt også blekksprut. Populært bløtdyr som kommer i mange varianter. Her en tørka, seig tapasvariant i søtaktig saus. Urk. Sorry.

I tillegg fikk vi mange små skåler med diverse tilbehør. Stekt aubergine m/chilil. Sopp. Rosa, sur løk. Kimchi (det mest koreanske som finnes). Stekt tofu. Koreansk tapas, liksom. Som jeg altså ikke syns at smaker spesielt festlig. Og så spiser alle av samme skåler og boller. Og alle bruker veldig glatte pinner av metall. 

Jeg er ingen fan av koransk mat. Men koselig lunch, det var det!

Og maten kan bli så meget verre…

For her om dagen, eller skal jeg si kvelden, gikk fam. Barka ut for å spise middag på en japansk restaurant som Trond hadde blitt anbefalt på jobb. Da vi kom trodde vi at vi måtte sitte med krølla bein, for bordet var veldig lavt. Men det var et hull til beina under bordet, så det gikk fint! Da vi skulle bestille mat, snakket ikke dama et pip engelsk, så det gikk på tegnspråk. Men det har vi blitt gode i 🙂 Anyway, vi kunne velge mellom meny til 50.000, 100.000 eller 150.000 won (kr 250,-, 500,- eller 750,-) vi tok 3 x den minste pakken. Så begynte maten å komme. Uten å gå mer i detalj legger jeg bare ut videoen. Dette var mer enn vi takla. Snurr film…

«Jeg ønsker å bli lengre og tynnere»-dagen

Du tror det ikke før du får se det!
Det går ikke en dag uten at det skjer noe som jeg nesten ikke tror er sant. Alt kommer ikke på bloggen, men denne må med:

Den 11.11 = Pepero day i Korea

Pepero er lange, tynne kjeks med sjokoladetrekk. Og hold deg fast:
Poenget er å gi hverandre Pepero i håp om at man skal bli lengre og tynnere – altså som som en Pepero. Dagen med dato 11.11 er derfor helt bevisst. Spis lange tynne kjeks på dagen som består av 1-tall, så blir du kanskje lang og tynn. Hahaha, jeg syns det er supermorsomt!

Datoen har utviklet seg til ligne på Valentins Day – og butikkene har i flere dager bugnet over av esker med Pepero sticks. Jeg lurte fælt på hva dette var…

Karna hadde fått Pepero sticks på skolen den 11.11. Lærere og elever (iallefall de som visste om det…) hadde med Peperos som de ga til hverandre. Dagen etterpå, da jeg skjønte hva dette gikk ut på, sprang jeg til butikken for å sikre meg noen esker, og der var de selvfølgelig i full sving med å demontere de kunstferdige pepero-byggverkene. Det er nemlig ikke som i Norge hvor påskemarsipanen selges til halv pris sånn godt over påske. Nei da, i Korea selges sesongvarer, og etter sesongen er de borte vekk. Aner ikke hvor de gjør av tingene, jeg. Men ihvertfall fikk jeg hanka til meg noen esker Pepero, og de er ganske gode. Ikke kjempegode, men de går an. Går an å dele med venninner på café også. Selv om både norske Borghild og jeg troner høyt over de fleste og strengt tatt ikke trenger å bli lenger…

      

Men ønsket om å bli lengre og tynnere er helt reellt her i Korea. Det er kjempestort fokus på sunnhet og skjønnhet, og folk flest er nokså slanke (selv om jeg ser at den yngre generasjon er i ferd med å ese ut). Lange mennesker skal visst ha bedre sjanse på å lykkes både i kjærlighet og karriere enn korte mennesker. Hmmm: betyr det at jeg har vært heldigere med Trond enn han har vært med meg??? Tror ikke jeg skal tenke sånn på det! Anyway: Man skulle tro at lengden en vanskelig å gjøre noe med. Men det går visst det også… For i Korea er det ikke uvanlig å oppsøke klinikker for å «strekkes» – skrekk og gru: de ligger altså og strekkes (aner ikke hvordan, men det kan umulig være behagelig??) – i håp om å bli noen cm (?) lenger. Og ikke nok med det; det er en voksende trend å la ungene delta på spesielt treningsopplegg som visstnok skal gjøre at de vokser mer i lengden. Det er heller ikke uvanlig å gi ungene veksthormoner.  Huffameg – da ville jeg heller satsa på å spise Pepero sticks den 11.11 🙂

Plut suup

Åh, språk er gøy!  Siden koreanerne har helt andre lyder i språket sitt enn oss, er den koreanske engelskuttalen nokså kreativ….
R klare de ikke si, så den blir L.
F uttales ofte P, og her kommer eksempler korengslish:

1. Jeg er på kafé og peker på et bilde av oransj gugge i skål
   –  what is that?
   – plut suup
   – it is soup?
   – yes
   – what kind of soup
   – plut
   – *tenke lenge – kan p’en være en annen bokstav – så: ooohhh, you mean fruit soup?
   – yes, plut suup!
2. i butikk:
   – ju vant koppi?
   – ehhh… koppi??
   – yes, ju vant koppi?
   – *tenke-tenke, kopi? kopi av hva da? men så: ikke tenke P – tenke F! Da blir det
   – oh yes coffee – sure, I’d love a cup of kåppi, thank you
3. `- When can I pick it up?
   – pick up pi em på
   – ehhh, what time?
   – pi em på
   – *tenke: pi em = PM, så vi snakker ettermiddag. Men på? å jo: four!
   – thank you, I’ll pick up at pi em på 🙂
4. Husverten kommer i leiligheten:
   – Ai changiii plita
   – okey – what are you going to change?
   – pilta
   – ‘* tenke-tenke – what is pilta?
   – pilta for air condition
   – oh yes, filter, sure you can change my pilta any time 😉

en helg på Bali

Vi tok oss en helg til Bali. Det er ganske langt herfra, 1,5 t til Shanghai + ventetid og deretter 6 timer til Bali. Og Shanghai er vel ikke den aller kjekkeste flyplassen å vente… Men vil man nok, så gjør man det jo. Og det gjorde vi. Ankom flyplassen midt på natta, og da var det greit å bli hentet av sjåfør & bil og kjørt rett til hotellet:

Etter noen timers søvn var det greit med kaffe ved vår egen private bassengkant – og så kom Vanja  🙂

  

Etter frokost var det ut for å se litt av Bali. Det meste var nydelig. Og varmt! Sommer der nå  i november, og det er jo litt rart for en nordmann. Strendene var herlige, og sjøen varm:

      
 Vi bodde på to forskjellige steder, det ene mer luksuriøst enn det andre – og på hver plass disponerte vi to villaer med eget basseng og hage. Og så var det så PENT! Arkitektene hadde virkelig boltret seg med form, kontrast og materialvalg. Det var røffe, solide bambustak, grove møbler i mørkt tre , glatte marmorfliser, ru steinfliser på veggene, grove statuer i mørk lavastein,  små, håndplukka rullestein,  nydelige bilder, skulpturer av tre og stein – i skjønn forening med rennende vann, planter, blomster og palmer – århhh, så FINT! Fruen hadde egentlig lyst å fylle opp kontainervis med alt mulig, men måtte nøye seg med å knipse bilder. 

                                     

     

Vi fikk innblikk i hvordan norske studenter har det på Bali (dem er det mange av – wonder why?) Vi var i en gedigen villa med 10 ungdommer – alle soverommene hadde egne bad – utsikt til strendene fra andre etasje – eller biljardbord om du ble lei utsikten… svært uteområde under tak og plen med basseng, palmer og pergola. Og bordtennisbord. Og grill. Som de ansatte grillet middag på. Jepp, ansatte. Ikke mindre enn 4 stykker. Som vasker, rydder i alle rom, reier opp, lager frokost («will you please make me bacon pancakes?») vasker og stryker klær (stryker til og med trusene!), ringer etter taxi, pizza, eller andre livsnødvendige ting. Sjekk bildene fra «studentvillaen»:

    

Ikke mye som minner om gammeldags studentliv, dette:

         
Men vi så også det som ikke var bra. Fattigdommen. Skitten. Slummen. Ruiner, søppel, skitt og lort. 

 
Og medisiner mot det ene og det andre:
 

Og vi så løshunder. Varme, pesende løshunder. I mengder. Heldigvis var det både mat og vann å finne for disse stakkarene. På Bali ofrer man nemlig mat. Forseggjorte, små fargerike esker med ris/fisk/sigaretter/vann/middag/røkelse ble satt ut overalt. Ofringer som ble satt oppå alter & statuer var visstnok til de gode gudene. Ofringene som ble satt på bakken var til de onde gudene. De på bakken ble fort overkjørte eller tråkka på, men ingen  reagerte på dette. En praktisk side med denne mat-ofringa er selvfølgelig at de holdt liv i hundene og kattene som ellers ville hatt det ennå verre!

  
Vanja forklarte at hinduene tror at løshunder var veldig dårlige mennesker i sitt forrige liv. Derfor blir de ikke tatt hensyn til overhode. Hunder som blir eid av noen var ikke så fæle i sitt forrige liv, så de kan man behandle litt bedre. Hvite mennesker var veldig veldig gode mennesker i sitt forrige liv, og er dermed belønnet med å bli født hvit i dette livet. Jippi! Og kuer er visst over oss igjen. De må ha vært supergreie sist de vandret på jorden. Og vandret gjorde de nå også. Gatelangs og drøvtyggende.

De hadde godt indonesisk øl (Bintang) men vin var det dårlig med. Maten var heller ikke noe å skryte av. Hummer på restaurant i sjøkanten var en (dyr) nedtur. Vi fant noen gode smoothi’er og på Hard Rock Café hadde vi en god lunch. Siste kvelden ble vi guida til en god pizza, men det var lite kulinariske opplevelser å skrive hjem om!

    

Karna syns at Bali var helt fantastisk, og har bestemt at hun vil studere der når hun blir gammel nok. Forståelig, det….

    

Mr & Mrs hadde det ikke så verst de heller – har vel vært dager hvor vi har hatt det verre…

 

   

Disse fire herlige skal få avslutte – så kan vi sammen drømme oss tilbake til Bali:

   

–