Naboer

Vi har en nabo som også har schnauzer 🙂 Lita snauklipt jente (hunden altså) og eieren, Suhad Beyer, er ei snill, halvgal, spinntøff, hyper, kreativ, sporty, kunstnerisk og dame fra Syria. Hun minner om en blanding av Renate Hermansen, Randi Elisabeth Belland, Hytte-Mona og meg selv. Gift med en franskmann. «Stakkar mann», sa Trond da jeg forklarte hvem hun lignet på 🙂 🙂 🙂

De bor en etasje under oss, og det var kjempekjekt å treffe dem:

Kjøkken-vansker…

Det enkle er ofte det beste, men av og til blir det enkle veldig komplisert. Ville i dag lage lapskaus og bursdagskake, siden Trond ble 55 🙂 I samme sleng ville jeg lage rundstykker siden det hvite, seige brødet her er uspiselig. Lapskaus, sjokoladekake og rundstykker. Skulle være grei skuring det, for ei norsk husmor i Korea. Men så startet forviklingene. Først ut var gjærdeigen med medbrakt gjær fra Norge. Men oups – melet jeg hadde kjøpt var visst fint sammalt. Hva nå? Jeg hadde kjøpt en boks rømme  som smakte yoghurt. Hm. Yoghurt i indisk bakverk gir jo myke brød. Ok, why not? – så jeg tilsatte en god dæsj rømme/yoghurt, og laget løs deig. Så var det å få lapskausen på kok. Det er jo enkelt. Men ikke alltid. Koreanske produkter kan ligne på noe vi kjenner, men så smaker det helt annerledes.  Gulrøtter og potet samt et kjøttstykke (som skulle være fra skulderen til en okse) hadde jeg kjøpt på et marked her en kveld. To typer pølser kjøpte jeg vakumpakka på butikken. Må jo prøve! Koreanske matvarer kan se ut som det vi tror det er, men så smaker de helt annerledes! Buljongterninger hadde jeg med fra Norge (for jeg har flytta utenlands før, trallalla).  Dermed var det bare å skjære kjøtt , hakke ingrediensene, få lapskausen på kok. Så var det ut med Doggie, kort tur ned til butikken. Varmt ute! og fuktig!! svett – svett – au, har fått noe i foten som stikker, au *halt, halt. Finne hvetemel (tror jeg). Halte hjem igjen. Søren, lapskausen koker ikke lenger. Oisann, det er jo timer på gassen, ja. Vri på timeren, skru på plata. Kok 🙂 Slå ned deigen og elt inn fint mel. Ny runde med heving. Så var det sjokoladekake. Amerikansk ferdigmix fra «Foreign Food Store». Oi – deigen står jo til heving i den eneste bollen i huset – well, da lager jeg kakerøra i gryte. Visp, visp. Helles i forma som er altfor stor, men jeg har bare den… åhhh, mangler slikkepott. Fingen gjør nytten. Hvor mange grader celcius er 325 grader Fahrenheit?  Sjekke på internett – grrr – nettet er nede – da gjetter jeg 180 grader. Vanskelig ovn som går på gass med mange knotter med koeranske tegn. Strever lenge. Der kom den på. Varmes til 180 grader. Inn med kaka. Sjekke nettet. Fremdeles nede. Koser med Doggie. SJekker ovnen. Den er IKKE varm. Lapskausen koker ikke. Oi, dert var den timeren igjen.  Sett timeren på, skru på lapskaus, skru på ovnen (blir det kake??) Sitter foran ovnen i 15 minutter og passer på at den ikke slukner. Ut med kake, smelt sjokolade – fant Hershey’s chocolate chips i den utenlandske butikken 🙂 has på toppen, lage 55 med chocholate chips. Riktig bra! Start på å trille rundstykker. Hvor skal jeg legge dem? Kaka er jo oppi den eneste forma jeg har – og rundstykker kan ikke lages på rist… Slå ned deigen igjen; ikke noe korttidsheving her i gården – rundstykkene må stekes etter middag & kake! Så var det middag – resultatet er ikke helt vellykka – smaker litt som 17. mai-lapskausen i Barkavika… Men kaka var god! Resten av kaka over på skjærefjøl (har ikke kakefat), vaske form, trille rundstykker… bakepapir, nei det har jeg ikke. Dryss på litt mel på stekebrettet, det gjorde mor. Sett til heving for siste gang. Varme ovnen igjen (husk timeren på gassen!) inn med rundstykkene. Det ser bra ut 🙂 Noen minutter til, så er det bra. Men nei hekkan, der var ovnen av igjen, og denne gang er det IKKE timeren jeg har glemt! Nå gidder jeg ikke mer – det få være som det er: Lunka myke rundstykker med smør på til sen kveldsmat – men bare jeg selv som syns de var gode… I morgen går vi ut og spiser pizza!!

Kjøring i Korea

Vi bor i en trafikkert by, og det kan jo være skremmende for en nordmann å sette seg bak rattet… Men jeg bestemte meg for at jeg ikke skulle pyse meg til – men bare hive meg i det. Noen plasser er det litt skummelt, men det er det sikkert for alle i starten. I selve sentrum er det greit – her går det ikke så fort, og i lyskryssa tar det så lang tid at jeg har god tid til å summe meg, og til å ta bilder ut vinduet. Noen steder er ganske fine:

Men for det meste er det ikke spesielt pent:

Men det er rart så fort vi venner oss til ting 🙂

Parkering kommer vi til å bli gode på! Det er veeeldig små parkeringsplasser – folk kjører nok større biler nå enn da parkeringen ble designet. Parkering i kjelleren på handlesenteret er sånn: Etter å rygge bilen forsiktig inn på plass må vi vippe inn sidespeil, åpne døra, trekke inn magen og smyge oss ut:

I går var det et PTO møte  på skolen (Parents Teacher Organization -litt som FAU). Ca 2/3 av foreldre bor nærmere skolen, men det kom også noen andre par fra Geoje, den øya som vi bor på. Det tar en drøy time å kjøre dit, og jeg kjørte alene bort. Det vakte mildest talt stor oppsikt at jeg kjørte alene! Og med alene mente de nok UTEN MANN! Det vakte forøvrig også oppsikt at jeg ruvet en halv meter over de andre – ok, jeg troppet opp i høyhælte sandaler bare fordi jeg ville – hah!

Og i diskusjonen mente en av mødrene at den lange veien ble et problem siden mannen var så lenge på jobb og «we women don’t drive». Gubbevaremegvel gjett om jeg reagerte! Burde nok brukt etpar sekund på å tenke på oppførselen min her, men det gjorde jeg ikke. Jeg sa høyt og tydelig med min aller strengeste lærerstemme: «OH YESSS – WE DO!!» Så der fikk jeg sikkert mange venner…. huff, jeg skremmer sikkert vannet av de fleste….

Mr. Pront Varka

Ok – det blir en del komiske situasjoner pga språk her i Korea! Siden de skriver sitt språk med tegn, staver de engelske ord med bokstaver sånn som de syns at ordene høres ut. Men de hører ikke så godt forskjell på våre lyder. L og R høres visst likt ut. Ellen blir derfor tiltalt med «yes, søl» (selv om hun ikke er en Sir, men en Ma’m – men her henger vi oss ikke opp i detaljene!) Var innom en møbelbutikk med stort skilt: «I-loom» – det skal sannsynligvis være det samme som «I-room». Igjen, bare detaljer. Same- same, som «vi» sier i Korea…

G&K er det heller ikke så veldig stor forskjell på. Øya der vi bor heter Geoje. Men skrives også Koje. Flyplassen i Busan heter Gimhae, men for å finne den på GPS’en må den skrives med K: Kimhae.

P&B er også veldig like (det har vi visst lenge). Den nærmeste store byen Busan heter av og til Pusan.

         

Denne ombyttingen av bokstaver gjør det komplisert å finne fram til ting for oss som ikke kjenner systemet. Når vi prøver å søke på navn, enten på nett eller GPS så er det hakket enklere når jeg vet hvordan jeg skal stave det jeg leter etter.  Men nå, når vi vet hvordan det virker er det jo greit. Nei, nå lyver jeg – jeg syns IKKE det er greit. Jeg syns egentlig at det er særdeles ugreit, og dessuten veldig tullete. Velg en stavemåte, lær den og bruk den!

T , P, D, B, V er også ganske like (?) og kan byttes om hverandre, ser det ut som. Dermed er det duket for lettere forvirring. Eksempel: Trond kan like gjerne skrives Pront. Ha-ha. Og Barka kan likegodt staves Varka. Da blir resultatet ganske komisk, som på denne konvolutten fra leiebil-kontoret (og ja, det skal stå Mr. Barka Trond):

Doggie is home :-)

Jippi – Doggie er «hjemme» etter en uke i karantene i Seoul!

Vi ble oppringt fra karantenen i Seoul torsdag om at Doggie var klar til avhenting fredag. Det ble Ellen som fikk den jobben, for Trond skulle selvfølgelig på jobb. «Klarer du å kjøre til flyplassen i Busan, eller skal jeg kjøre deg?» spurte Trond. Men hvordan i all verden skal jeg vite om jeg finner fram til flyplassen i Busan før jeg har prøvd? Han mente nok «TØR du kjøre?» og det turde jeg – for min aller beste venninne i Korea snakker nemlig flytende engelsk og har dessuten kjempegod stedsans. Flaks for meg at hun bor inni min GPS! Dermed kjørte jeg 1 time til Busan, fant både flyplass og parkering. Fløy 1 time til Seoul, fant en taxi som verken hadde stedsans eller peiling på GPS-programmering. Han fikk adressen på koreansk samt kart og ennå en veibeskrivelse, men selv om han stoppet og spurte etter veien 4 ganger, kjørte vi i 50 minutter før vi var framme. Bra at taxi er billigere enn i Norge! Vel framme var inn på et kontor, levere passet mot å få inngangskort, inn på et annet kontor, betale litt, inn på ett tredje kontor, betale litt og få på vernedrakt:

Deretter måtte jeg inn i ei lita bu som minnet om en gammeldags telefonkiosk: «puss led bøtten» – og når jeg gjorde det (altså trykke på rød knapp) suste og braka det og jeg ble dusja av desinfeksjonsmiddel – så vips –  åpnet døra seg på andre siden og jeg kunne omsider gå inn i kennelsen oghente min lille forskremte, skjelvende hund som var ekstatisk av å treffe mammen sin igjen!! Mammen var ikke mindre lykkelig…

Deretter var det samme taxi tilbake til flyplassen, med en liten omvei ned til veterinæren for å hente en kvittering – og denne gang tok turen bare 20 minutter. Så var det en times gåtur i en liten park på flyplassområdet, og det hadde Doggie ingenting imot, selv om det nok var ganske varmt:

Etter nok en time i fly og en time i bil var vi endelig hjemme. Vi parkerte utenfor akkurat da Trond kom syklende (!) hjem fra jobb, og gjensynsgleden var stor! Inne i leiligheten ble det vill jubel – Karna og Abraham var også overlykkelige over at Doggie endelig var på plass! Etter grundig vask av både hund og utstyr, er alt bare velstand:

Løgne ting (3)

Mer do-snakk:
Doen på Master badet er i et eget avlukke med dør inn. Selv om det gjør det trangt for lange nordmenn å få plass til knærne bak glassdøra, ser jeg likevel to grunner til å ha dør inn til do:
1. Ingen ser deg
2. Lukta går ikke ut
Men døra inn til denne doen er i glass, så pkt 1 faller bort. Dessuten ser du deg selv i speilet når du sitter der, sånn at du kan ses på to steder. Det er også en 20 cm åpning mellom glassdøra og taket, så pkt 2 faller bort.

Kan noen fortelle meg poenget med lav glassdør til doen??

Løgne ting (2)

Mer løgne ting fra Korea: Doen på Master bathroom er veldig løyen!

Den har et stort kontrollpanel, men det er på koreansk, så her er det bare å prøve seg fram:

Jeg har funnet fram til en knott som spyler med vann bak (uæææ), en som spyler vann foran (dobbelt-uæææ), og en som lufttørker. Haha, knall-løye! Ved å trykke på de andre knappene har jeg erfart at det er en varmereguleringsknapp på lufta. En gang ble det nemlig så varmt at jeg lukta svidd før jeg var tørr (trippel-uæææ).

Det er oppvarming i setet også – det hadde vært noe i Sirdal når rumpa er iskald etter en dag i bakken…. Foreløpig har vi ikke behov for varmt dosete – det er ca 35 grader ute, og aircondition’en går døgnet rundt i alle rom.

Ungenes do har ingen fancy funksjoner, men det er mykt og har veldig nydelig design i helt Abraham sin stil:

Flere løgne ting to come 🙂

Løgne ting (1)

I Korea fins mange løgne ting for en nordmann! Her kommer den første løgnasen: Glassgang langs ytterveggene I leiligheten! Med hånddusj! Alle rommene krymper dermed innmari mye! Særlig stua, hvor det er er to vindusvegger; den ene sida er dradd inn 1,5 meter, og den andre sida er dradd inn 2,10. (Interiørarkitekten i meg har for lengst tenkt hvordan jeg kunne fornorske dette designet, må vite…) Vinduene går fra gulv til tak, og begge sett glassvegger har skyvedører:

Kunne jo vært kjekt å innrede en «utestue» I den bredeste glassgangen, men det går ikke. Det blir altfor trangt, siden noen så genialt har laget høydeforskjell på 40 cm med 1 m gulvhøyde og 1 m opphøyd:

Hva er så poenget med disse glassgangene? Vi har dem jo på to stuevegger og utenfor 3 soverom – i mitt hode er det «inkjevetta»!

Og hvorfor hånddusj??

Vi har 4 ute-hånddusjer – hva skal jeg bruke dem til?? Kan ihvertfall ikke dusje siden dusjslangen er altfor kort. Det er mange ting som er for korte til lange fru Barka, men det blir et annet blog-innlegg. Tilbake til dusjen – vi har jo to bad, og jeg har ingen ønsker om å dusje i vinduet rett i alles åsyn. Så dette var mytisk! Jeg spurte en eiendomsmegler, og hun sa at koreanerene bruker disse gangene til planter! Herrefred – vi har altså drivhus utenfor alle rom! Å så så sinnsykt MYE drivhus-plass! Kunne sikkert vært kjekt det, om jeg ønsket å drive komersiell tomatdyrking utenfor stua eller chiliproduksjon fra soverommet…

Apropos soverommet: utenfor Master bedroom’et er 1/4 av drivhusplassen opptatt av en fastmontert, svær, høy koloss i hardplast på 2 x 1 meter – en helt uforståelig diger dings uten skap eller skuffer – kun en liten «hylle» under:

Vi lurer veldig på hva denne kassen er, og har kommet med flere muligheter for bruk:
Sløyebenk? Strippescene? Alter? Massasjebenk? Andre forslag?

Bilkjøring i Korea

Siden Trond blir hentet av sin lille koreanske 30-år gamle sekretær hver morgen, disponerer Fruen bilen…. Så i dag kjørte mor & barn avgårde på handletur. Vi har foreløpig en leiebil (en fin men teit Hunday Sonata) og i dag skulle vi kjøre uten Trond for aller første gang – det gikk helt problemfritt! Vi bor i en ganske stor by (etter norsk målestokk) men det jeg til nå har sett av gatene rundt her er veldig greit å kjøre i. Trafikken er finslig, så kjøringen var ingenting å grue for:

Det som muligens kan bli et problem er hvis jeg kjører meg vill (av erfaring er det vel like greit å si NÅR). Skiltene er nesten bare med koreanske tegn, og jeg forstår jo ikke et pip av hva som står. Men helgdigvis snakker GPS’en engelsk… Hvis resten av første-gang-jeg-prøver-ting går like greit som bilkjøringen, er det bare thumbs up:

Ju kål lång pølsen

Etter den første kvelden med pizza, kylling og Spar Dam til midnatt fikk vi oss en god natts søvn. Men morgenen etter måtte Fruen ta fatt på Utfordring nr. 1. Siden vi måtte reise fra Doggie i karantene i Seoul, måtte jeg prøve å få kontroll på hva som skjer med han, stakkar. Det er ikke så veldig enkelt å ordne ting i et land hvor engelskkunnskapene (og uttalen!) er så som så. Det er veldig vanskelig å forstå hva folk sier, og selv om jeg forstår hva de sier er det ikke så lett å forstå hva de mener!

Men med Doggie i karantene langt vekke var det bare å hive seg på telefonen. Den koreanske dama i tollen som «tok» Doggie hadde gitt meg en haug med papirer med koreanske tegn som jeg måtte signere. (Forhåpentligvis har jeg ikke solgt verken mann, barn eller nyrer – men jeg kan ikke være sikker…) På koreansk-engelsk hadde fått beskjed om å ringe veterinæren i Seoul (tror jeg), og dette var Fruens første utfordring i Korea. Personen i andre enden kunne heldigvis engelsk, for hun sa: «sålli, ju kål lång pølsen». Så da er det jo bare å unnskylde seg på koreansk-engelsk: «ai em veli sålli». 

Til slutt greide jeg å ringe rett veterinær, hurra, og han kunne engelsk, på en måte. Etter en snodig konversasjon var dette resultatet:
1. Jeg betaler veterinær inn på hans konto.
2. Veterinær tar blodprøve mandag og sender til lab.
3. Veterinær  ringer meg fredag.
4. Jeg henter Doggie fredag hvis prøvene ok. Eller mandag. Kanskje. Helst fredag. I Seoul. På flyplassen. Eller i karanten-facility’en. Gudene vet. Hvordan det går vil vise seg fredag. Eller mandag. Kanskje.

Punkt 1 viste seg å være en utfordring. Først prøvde vi å betale «regningen» i flere minibanker (det skal visst gå an) men vi fikk det ikke til. Ikke så rart, kanskje:

Så prøvde vi å finne en bank med mennesker i, men bankene er stengt om lørdagen. Siden jeg ennå verken har koreansk konto eller det som tydeligvis trengs, så ante jeg ikke hvordan jeg skulle få satt penger inn til veterinæren! Men det er heldigvis lov å ha flaks… For mens vi prøvde å finne fram på et handlesenter, så vi en kollega av Trond (Geir) som satt inne på Starbucks. Og flaks for oss hadde kona til Geir en koreansk venninne som selvfølgelig har koreansk konto – vips problem løst, vet’en er betalt og alle fornøyd – sannsynligvis utenom Doggie, som altså sitter et sted i Seoul og sikkert ikke forstår en døyt!?

 

Dermed har Fruen klart Koreansk Utfordring nr. 1. Klar for neste…